I kjølvatnet av noen politikeres bruk av klipp og lim i sine masteroppgaver, er det kommet opp en interessant debatt i media om mastergrader og om det er blitt for mange av disse. To av debattantene er Svein Jentoft og Willy Tore Mørch (begge er prof.emeritus ved Universitet i Tromsø og har lang erfaring i veiledning og utdanning av studenter.)

Med ulike ståsted og synspunkt mener jeg at de viser en god debattkultur: respekt for andre synspunkter og diskusjon om saken, ikke om person. Debatten opplyser og er et eksempel til etterfølgelse for flere.

Sjøl er jeg litt enig med begge to: På den ene side kan jeg ikke tenke meg å gå i demonstrasjonstog for at det skal tas færre mastergrader eller høyere utdanning i Norge – og kanskje spesielt i Nord-Norge. (Min spissformulering; det er vel ingen som har sagt det). Tenk på hva Universitetet i Tromsø og utdanning av godt kvalifiserte kandidater har betydd for undervisning, forvaltning, forskning og næringsliv her vi bor.

På den andre side mener jeg at man kanskje må vurdere om kravene til og kontrollen av masteroppgaver må innskjerpes slik at det er tilstrekkelig kvalitet i arbeidene som leveres. Årsakene til at det er blitt som det er blitt er mange og mer enn det jeg kan beskrive her og nå.

Den debatten skal jeg la ligge, men etter avsløringene har det i media vært fokus på hvilken kompetanse ulike politikerne har. Det kan jo være bra, men i opptellinga (master, bachelor eller fagutdanning) kan det synes som om man mer har brydd seg om grader og status og ikke om det faglige innholdet.

Det har jeg brydd meg om, og jeg har funnet ut at i den grad sentrale politikere har akademisk utdanning (jeg må presisere at i denne sammenheng dreier det seg om akademisk utdanning; jeg er fullt klar over at fagbrev og praktisk kunnskap, et «klartenkt hode» og «sosial intelligens» er svært viktig), så er det innen juss, samfunnsfag, økonomi og i noen grad innen humaniora (språkfag, historie og kulturfag) de fleste politikere kommer fra.

Regjeringsmedlemmer fra realfag/naturfag og teknologi glimrer stort sett med sitt fravær. De to mest kjente er Olav Gjærevoll, som var botaniker og landets første miljøvernminister, og Finn Lied, som var teknolog og industriminister. Men dette er så langt tilbake som på 1970-tallet. I tillegg til disse er det en håndfull andre som har realfaglig utdanning eller tilsvarende (sivilingeniør, agronom f.eks.) og/eller tilleggsutdanning i slike fag, og så er det noen – ikke minst Gro Harlem Brundtland - som er utdanna lege (som kanskje kan karakteriseres som en kombo mellom realfag og samfunnsfag).

(Jeg må ta forbehold om at jeg i min litteraturstudie på Wikipedia, som er min referanse her, ikke har fått med meg alt, men tendensen er imidlertid helt klar.)

Faglig bakgrunn er på ingen måte noen garanti for at man blir en god politiker. Noen ganger har det kanskje vært omvendt. Etter mitt syn er Jon Lilletun fra Kristelig Folkeparti kanskje den beste forskningsministeren gjennom tidene; han hadde vel ikke noen akademisk grad? En av de beste miljøvernministrene er Torbjørn Berntsen fra Arbeiderpartiet, som har bakgrunn som fagarbeider ved Aker og som ikke er spesielt miljøfaglig utdanna. Men mitt poeng i denne sammenheng er at ei stor gruppe med verdifull kompetanse ikke er kommet inn i politisk ledende posisjoner – spesielt på nasjonalt nivå - opp gjennom årene. Her kan man vel snakke om at muligheter ikke utnyttes til fulle?

Årsakene til at det er blitt slik er nok svært sammensatte og kompliserte; det dreier seg både om hvordan «systemet» er rigga, hvordan utdanninga foregår, hvilke interesser folk med bakgrunn fra naturfag og teknologi har og det store behovet som naturvitere og teknologer har for å være oppdatert i sin faglige kompetanse som kan være nokså fjernt fra den politiske hverdagen. Det er vel heller ikke til å komme forbi at samfunnsvitere, jurister og økonomer har en bakgrunn som gjør det mer naturlig at de går inn i politikken.

På regionalt og lokalt nivå i politikken er denne tendensen kanskje ikke like tydelig, sjøl om den nok er til stede her også. I Troms har vi en fylkesordfører som er utdannet i realfag. I kommunestyret i Tromsø er det – og har det vært - flere realister, medisinere og sivilingeniører. (Så vet jeg også om en som er cand. real. og som er vararepresentant i et kommunestyre her i byen).

Det er også en del realister, teknologer, medisinere, agronomer, arkitekter etc. som deltar aktivt i den offentlige politiske debatten både nasjonalt og lokalt, om forhold som både er «innenfor» og «utenfor» sine fagområder.

Alt dette synes jeg er flott, sjøl om jeg kan være både rykende enig og rykende uenig i det de hevder. Dette rokker ikke ved min konklusjon i denne korte «studien»: Realister og teknologer er omtrent fraværende i utøvende norsk politikk. Kan dette være tema for en eller flere utvida «mix-master-oppgaver» på tvers av fagfeltene realfag/teknologi, medisin, samfunnsfag , humaniora, juss og økonomi?