Beløp ikke bare på et helt annet nivå, men «i en helt annen galakse». Slik beskriver forsvarskommisjonens leder, Knut Storberget, hva som må til for at Norge skal kunne stå imot et militært angrep.

I kommisjonsrapporten fremstår dagens forsvar som moderne og profesjonelt, så langt det rekker. Underdimensjonert og sårbart er to andre adjektiver som politikerne, og hele samfunnet, nå må ta innover seg. Kommisjonen påviser i klare ordelag behovet for mer penger til investeringer og drift, og til økt bemanning, ikke minst med vernepliktige. Samtidig trengs det en bedre organisering og prioritering innen Forsvaret.

Det veldokumenterte forslaget om en galaksepreget økning av de årlige forsvarsbudsjettene fremover gjenspeiler et urovekkende etterslep, i en tid med økende sikkerhetspolitisk spenning. Den nye epoken etter Berlinmurens fall i 1989 er for lengst avløst av et trusselbilde som minner mer om den kalde krigen, men som samtidig er mer sammensatt og uforutsigbart. Vår aggressive og krigshissende nabo i øst har skapt en situasjon hvor appellene på frigjøringsdagen og veterandagen 8. mai må tjene som en marsjordre.

Det holder ikke å ha blikket stivt festet på det vedtatte målet om 2 prosent av bruttonasjonalproduktet til forsvarsformål. Utgangspunktet må være hva som faktisk trengs i en eskalerende hybridkrig og for i ytterste fall å kunne forsvare vår suverenitet militært.

Helt siden andre verdenskrig har den brede, tverrpolitiske enigheten om forsvars- og sikkerhetspolitikken sikret kontinuitet under skiftende regjeringer. Dermed blir også de alvorlige forsømmelsene som nå påvises, et felles ansvar.

Uansett er det mer nødvendig enn på lenge med et tverrpolitisk, forpliktende forlik basert på Forsvarskommisjonens utredning. «Forpliktende» betyr i den forbindelse politisk vilje og styrke til reelle prioriteringer, som igjen må bety milliardkutt andre steder på statsbudsjettet.

Støre-regjeringen har allerede varslet et forsvarsløft, men uten å presisere finansieringen. Og som tidligere Ap-statsråd Storberget konstaterer, er det lettere å sitte i kommisjon enn i regjering. For ikke å snakke om på Stortinget. Men å innse alvoret, betyr at prioriteringen blir merkbar.