Det er virkelig bra at så mange engasjerer seg i at folk skal få mulighet til å eie egen bolig. Men vi nærmer oss en katastrofe hvis vi mister oppmerksomhet på leiemarkedet.
Fortsatt er det sant at boligmarkedet kan representere det største klasseskillet i Norge, mellom dem som har mulighet til å eie egen bolig og dem som ufrivillig befinner seg i leiemarkedet. Fortsatt handler en av våre viktigste samfunnsoppgaver om å bidra med tiltak for at så mange som mulig gis mulighet til å eie sin egen bolig, og dermed også å kunne bygge formue – fordi den vanligste måten vi bygger formue i Norge, går gjennom verdistigningen på den boligen vi eier.
Samtidig er det også sant at leiemarkedet fortatt er en utrolig viktig del av boligmarkedet – også i Nord-Norge. Ja, kanskje særlig i Nord-Norge: I den siste uka av 2023 hadde Tromsø besøk av over 15.000 turister. Mange av disse bodde i AirBnB-leiligheter, dels fordi hotellkapasiteten er sprengt og dels fordi prisene på hotellene er rekordhøye. Veksten av gjester for Airbnb skaper utfordringer for alle dem som er avhengig av å leie bolig, og dette problemet er vi nødt til å snakke om. Og løsningen er selvsagt ikke å skjelle ut en reiselivsnæring som er blitt veldig viktig for både Tromsø og Nord-Norge.
Leiemarkedet er barometer og temperaturmåler for det totale boligmarkedet. Når noen klager på at Tromsø er en «dyr» by, er det i første rekke leiemarkedet som bidrar til dette stempelet. For dem som er avhengige av å leie et sted å bo, kan leieprisene oppleves som direkte brutale, og vi undervurderer hvor mange som faktisk naturlig hører til blant disse.
Dette gjelder studenter, som møter en by med stor mangel på studenthybler, og som derfor må vurdere hvorvidt Tromsø er en attraktiv by å studere i. Det gjelder de førstegangsetablererne som får sin første jobb i form av et vikariat, og der det ofte er naturlig at den første perioden av yrkeskarrieren tilbringes i en leiebolig. Det gjelder pendlere, som har sin primærbolig i en annen kommune, men som leier bolig i Tromsø, og tilbringer helger og fridager hjemme med familien. Det gjelder prosjektarbeidere, enten de jobber innenfor akademiske fag eller håndverksyrker, som finner det naturlig å leie bolig det halvåret eller året arbeidsprosjektet varer, før de vender hjem igjen.
Studentsamskipnaden i Tromsø har sørget for at Tromsø er den universitetsbyen med høyest dekning av studenthybler. Det skal de ha ros for, selv om etterslepet fortsatt er stort. I løpet av de siste årene har profesjonelle private aktører etablert leieboliger og har dermed bidratt positivt til tilbudet, og naturligvis finnes det et stort antall utleieleiligheter i eneboligene.
Alt dette bidrar i positiv retning, samtidig som leiemarkedet også veldig raskt blir påvirket av andre trender. Turistsesongene er et eksempel på dette. Når hotellprisene beveger seg til 7.000-8.000 kroner natta, velger turistene heller Airbnb, og det påvirker mulighetene for faste leietakere. Og bare for også ha nevnt det: Mangelen på brakkerigger for pendlere i anleggsbransjen bidrar også til prispress, fordi de store entreprenørene må leie boliger i det ordinære leiemarkedet, og dermed reduserer tilbudet.
Boligbyggelagene kan ikke løse alle utfordringene i boligmarkedet, selv om mange med god grunn anser boligbyggelagene blant de viktigste aktørene for et sunt boligmarked. Men boligpolitikken handler om mye mer enn bare boliger. Boligpolitikken favner bredt og grunnleggende, og inkluderer så mange politiske fagområder at det er forunderlig hvor lite plass boligpolitikken får i den offentlige debatten.
Boligpolitikken griper inn i utdanningspolitikken (både gode nærområder ved barneskolene og studenthybler som gjør byen attraktiv som studentby). Boligpolitikken griper inn i næringspolitikken og reiselivspolitikken (tilgjengelige AirBnB-leiligheter i forhold til det øvrige utleiemarkedet).
Boligpolitikken griper inn i distriktspolitikken (pendlerboliger som gjør det mulig for folk å fortsette å bo i distriktskommunene). Boligpolitikken griper inn i eldrepolitikken (mange nok tilpassede boliger og boliger i nærheten av helsetilbud). Boligpolitikken griper inn i miljøpolitikken (både transport, utslipp og energibruk). Boligpolitikken griper inn i politikken for oppvekst også (ambisjonen om å skape trygge nærmiljøer med mangfoldige fritidstilbud for alle generasjoner).
Det aller viktigste tiltaket kommunale myndigheter kan bidra med for å bringe boligprisene under bedre kontroll, består selvsagt i en bedre evne til å regulere raskere, og bidra til igangsetting slik at det blir bygget nok til å tilfredsstille etterspørselen.
Men dette er ikke nok. Vi er nødt til å diskutere leiemarkedet, for å skape en økt bevissthet om hvor viktig denne delen av boligmarkedet faktisk er.
Og så er vi også nødt til å diskutere «boligsirkelen», som er nødvendig for at et lokalt boligmarked skal være dynamisk og sunt. «Boligsirkelen» følger livsløpet ditt, fra du leier din første lille leilighet, til du tar steget inn som eier av din første bolig, til du med egen familie trenger større plass for barnas skyld, til du som godt etablert også etterlyser mer komfort i tillegg til god plass – og frem til du som «godt voksen» trenger mindre plass og løsninger som er mer tilpasset en gammel kropp.
I dag fungerer ikke «boligsirkelen», i alle fall ikke så godt som den burde. Eldre mennesker blir sittende for lenge med sine store eneboliger før de tar steget over til mer hensiktsmessige leiligheter, og da er ofte i tillegg eneboligen så slitt at det økonomiske regnestykket ikke blir fordelaktig. Samtidig bidrar dette til å øke mangelen på tilgjengelige eneboliger for de familiene som trenger boliger med mye plass.
Konsekvensene av en «boligsirkel» som ikke fungerer, skaper utfordringer. Både for omsorgspolitikken og for rekrutteringspolitikken, for alle de arbeidsgiverne som konkurrerer med andre regioner om attraktiv arbeidskraft.