Det ble klart da det økonomiske resultatet for fjoråret ble lagt fram på rådhuset. En kvart milliard i underskudd ble fasiten, femgangeren så galt som forventet da budsjettet for i år ble lagt fram for drøye tre måneder siden.

De neste fire årene skulle brukes til å pusse opp og kjøpe nye kommunale bygg i storstilt skala. Ny skole i Tromsdalen og på Kvaløya, nytt omsorgssenter i Kroken, og byens økende andel fattige skulle få det bedre.

Gunnar Wilhelmsen hadde oversikt over økonomien, trodde han. Det hadde han ikke. Han sier han er «veldig overrasket» over de blodrøde tallene. Det bør han ikke være. Fungerende kommunedirektør Mari Hult sa det slik: Kommunen har ikke evnet å prioritere. De har ikke klart å forholde seg til sine økonomiske rammer. Det har ikke det rødgrønne flertallet heller.

Tromsø kommune er i den samme, ødeleggende spiralen som UNN. Det er for lite plass til tjenestene som man er pålagt å ha, og de lokalene man har er falleferdige og mange er uegnede. Det gjør det dyrt å drive, som gjør at pengene renner ut, og man har ikke penger til å investere. Da kan man ikke eie, man må leie. Sånn er det å være fattig. Det er steike dyrt.

Dette er ikke noen ny historiefortelling om Tromsø kommune, tvert imot. Det var nettopp dette kommunedirektør Stig Tore Johnsen erklærte at han skulle gjøre noe med da han tiltrådte for tre år siden. Det skulle bli slutt på brannslukking.

Nå har Johnsen vært borte i tre måneder på Forsvarets sjefskurs. I mellomtiden har underskuddet økt med fem hundre prosent. Økonomisjef Geir Andersen forklarte deler av gapet med at det er gjort for optimistiske beregninger av renteutgifter og -inntekter, utbytte og avdrag, totalt på 45 millioner kroner.

Det er «bare» en femdel av underskuddet, men i seg selv ganske utrolig. Renter inn og ut burde det være fullt mulig å ha kontroll på, måned for måned. Avdrag og utbytter likeså. Om administrasjonen har hatt denne innsikten, burde de folkevalgte blitt orientert.

Ser man historisk på Tromsø kommunes økonomi, ser man at den går opp og ned som en jojo med femårs intervaller. Den siste var i 2019. Så kom korona, med behov for å bygge opp kapasiteten i helsetjenesten stort. Dette ble kompensert av staten. Det er det slutt på nå.

Ordførerens eplekjekke valgkampbudskap om at han hadde levert på økonomien, er avslørt. Kommunen var i realiteten dopet på midlertidige ekstrainntekter som skjulte at driften egentlig ikke går opp.

Tilbake sitter kommunen med en stab som har est ut og som må slankes med 100 årsverk bare i år. Innen 2028 skal tallet være 500. SV-topp Pål Julius Skogholt sier rett ut at de nå må diskutere å redusere kvaliteten på tjenestene ut til innbyggerne.

Da er det åpenbart at «nice to have»-prosjekter som Kulturkvartalet må legges i en skuff. Det er bare absurd og virkelighetsfjernt å snakke om konserter før man har kontroll på det mest elementære, som lovpålagt omsorg for våre mest sårbare innbyggere.

Opposisjonen har rett når de påpeker at det har vært nok av advarsler. Arbeiderpartiets valgkamp i fjor høst var så full av kostbare valgløfter at det var helt uunngåelig at det måtte ryke. Nå står Gunnar igjen med buksa nede, som øverste politiske leder for et historisk økonomisk underskudd.