Det er ikke råflott på Håpet, det har det aldri vært. Men det duger. I alle fall for meg, og de fleste av oss andre som bor her.
I ei tid der boligkompleksene får navn som ender med «terrasse» og «brygge», og der heis, kjøkkenøy, garasje implementert i huset, utendørs badestamp og gangavstand til byen er det som vektlegges i boligannonsene, da framstår ikke Håpet som noe som er særlig kult.
Håpet var en av de første drabantbyene i Tromsø da det ble bygget på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet. Rekkehus, tre- og fireetasjers blokker. Og ragende over dem alle, selveste Høyblokka, med sine åtte etasjer. Med veier oppdelt i et tilsynelatende tematisk system; fugler. Stærveien, Dueveien, Lundefuglveien, Rypeveien, Alkeveien og Måseveien.
Hadde de nå enda holdt seg til bare sjøfugler, eller noe annet. Men, pippip er pippip! Så kommer veiene som danner grensene. Mot nord Ørneveien, sør Heiloveien. I vest Stormåsevegen. Og i øst, der ligger veien som er kalt opp etter mannen som fant opp begrepet «Jernteppet», Winston Churchill! WC-veien, som vi kaller den, danner et klart skille til eneboligene i Sjømannsbyen, eller Mortensnes som det offisielt heter.
Det trengs ei ørn og en statsmann av format for å holde grensene klare, Langnes og Mortensnes liksom, mange hundre meter ifra sjøen. Styrmannsveien, og Kapteinveien. Det er ikke mange sjømenn der oppe. Lånte fjær!
På Håpet derimot, der er det nok veier å plukke fjær av. Men likevel er det et merkelig fenomen. Det er fugler og det sjøfartsyrker. Men midt oppi det hele skjærer altså Winston Churchills vei gjennom.
Du vet når du er på Håpet. Da er det slutt på dobbeltgarasjer og fancy biler. Vi kjører biler som fungerer, og så tar vi rute 24. Håpet er Håpet, et skikkelig sosialdemokratisk borettslag. Med lekeplasser, fellesboder og møter i borettslaget som det av og til burde vært laga film av.
De som bor på Håpet er skikkelige og vanlige, sære, kloke, snille og kanskje litt uenige folk. Noen arbeider i barnehage, noen er professorer, noen arbeider i butikk, og noen er pensjonerte. Det er forskjell på folk, men det vises ikke så godt på Håpet. Skal du ha noe annet enn svart kaffe på Håpet må du lage den hjemme. På bydelskroa, La Speranza (jepp, det er italiensk og betyr håpet, så klart!) får du svart kaffe, så kan du kjøpe en baileys eller en konjakk på siden. La Speranza serverer byens beste pizza, så enkelt er det. Sammen med butikken i høyblokka, Prix, utgjør kroa hjertet på Håpet.
Jeg blir like glad hver gang jeg åpner døra på La Speranza, og lukta av hvitløk og varm pizza slår mot meg. Jeg har vært på et trist og vemodig gravøl der, jeg har fått kaffe der etter en heidundrende fest, men mest har jeg kommet dit i godt humør for å ha det hyggelig sammen med folk som er nær meg. De følger ikke moten på La Speranza, fortsatt står plankebiff på menyen, du får den med gratinert potetmos rundt kjøttet. Og både rødvinen og halvliteren er priset anstendig.
På Prix har de det du trenger for å klare deg gjennom uka, og litt til. Holder ikke det, er det ti minutter å gå til landsdelens største kjøpesenterområde. Jeg liker å trø gatene på Håpet, sammen med hunden snuser jeg meg rundt. Håpet består av flere borettslag, og etter hvert har jeg lært meg hva som skiller dem.
I Dueveien har de spesialisert seg på kattebroer, fra verandaene i leilighetene i første etasje. Hunden og jeg er dypt skeptiske til slikt. Da er det mer stil oppe i WC-veien, der hundene jager katter og er til stas når det er samling utenfor grillhytta.
I Håpet tre har de høyblokk og butikk. En periode fantes det en bruktvinylbutikk, men han som drev der prata så mye at jeg slutta å gå der. Nå er butikken lagt ned. Drabantbyen Håpet har egen 4H-klubb, intet mindre. I Myreng borettslag har de sin egen økologiske kjøkkenhage. Den ligger i Rypeveien.
Altså: økologisk kjøkkenhage, svart kaffe, plankebiff, nærbutikk. Håpet er pinadø det reineste hipsterorama! Og en ting til: Håpet er den eneste bydelen i Tromsø, ja i hele landsdelen, som har hatt konsert med Elton John. Tenk det; Skarphallen ligger i Heiloveien, bare så det er sagt!
Vanligvis skjer det ikke så mye på Håpet, det er den seige bydelen. Men det er ved første øyekast. Nesten kontinuerlig renoveres og oppgraderes blokkene og rekkehusene. De som var litt misunnelige for tre år siden står nå triumferende på sin nye og flotte veranda. På Håpet får folk være det de er. Noen sliter med sitt, og er ikke alltid helt på nett. Eller kanskje det er det de er; på nett, men med noe ikke vi andre forstår. Andre trenger ei hjelpende hånd på bussen eller i butikken. Noen er ensomme, fordi de vil det. Andre byr på seg sjøl, møter opp på dugnad og koker pølser.
Det hender at noen av oss bruker litt tid på å finne nøkkelhullet når vi kommer hjem med drosje utpå natta, og det hender det kan bli litt høylytt på en veranda en sommerkveld. Det går bra, vi ser stort på det. Stort sett er Håpet en helt vanlig bydel. Håpet følger den norske folkelige rytmen, folk drar på jobb, de kommer hjem og passer stort sett sine egne saker.
Jeg liker våren på Håpet. Når snøen har forsvunnet er det dugnad. Dugnad er bra, for da må vi ut og møte de andre som bor i borettslaget. Det finnes alltid de som ikke deltar, men det er lov. Ingen gjør seg til dommer av den grunn, i alle fall ikke høylytt.
Jeg liker Håpet om sommeren, når sola skinner nesten 24 timer i døgnet. Når jeg kommer hjem fra turer eller ferier, når verandaplantene skriker etter vann, når jeg går sisteturen med hunden, da føles det trygt og fint. Så står jeg på verandaen og ser på fjellene på Kvaløya, nikker vennlig til dem, og til naboen som står på sin veranda.
Jeg liker Håpet om høsten, når mørket kommer og vi henter pizza på La Speranza. Gå fortauet i WC-veien med en stor varm «Håpet spesial» i pizzaeska, hjem til en trygg sofa.
Og jeg liker vinteren på Håpet. Når skisporet går over plenen mellom Dueveien og WC-veien, og forsvinner inn over Ørneveien og ut i verden. Når ungene graver huler og ganger i de store snøhaugene som ligger jevnt fordelt.
Vi har bodd ganske lenge på Håpet, og vi har av og til snakka om å flytte. Til slutt gjorde vi det, tok det store spranget, og flyttet 52,5 meter. Fra ei blokk til ei annen. Det er eneste gangen jeg har flyttet ved kun hjelp av ei sekketralle og litt bærehjelp. Og i går kveld sto jeg ute og så på nabolaget. Jeg sto der på nordgrensa i Ørneveien, og så tenkte jeg på en fysak fra Harstad som engang kommenterte at Håpet så ut som noe fra Sovjetunionen.
Selvfølgelig hadde han ikke peiling. Men vi ser stort på det og lar ham fare ned dumskapens elv, akkurat som journalister som ved hjelp av kunstig intelligens måler vellykkethet i lønnstrinn og høydemeter. Vi vil nemlig ikke at det skal bli for populært her. Det kan fort bli for mye stress og reint for dyrt.