Å vite hvor man skal plassere seg i diskusjonen om klimaendringer er ikke så vanskelig. Klimaendringene kommer, og de er i stor grad menneskeskapt. Den røde knappen kan vi bare trykke, slå eller sparke inn. Å påstå noe annet er å henge seg på konspivås og rør fra folk som enten ikke vil, eller ikke er i stand til å ta innover seg realitetene. Et helt overveldende flertall av forskere er enige. Det må holde til å ta dette alvorlig.
Det som imidlertid ikke er så lett å manøvrere i er diskusjonene blant dem som faktisk tar innover seg klimaendringene.
Kjøp dieselbil! Nei, det var feil!
Bygg vindkraft! Nei, det er feil!
Havvind? Neppe!
Hydrogen? Glem det!
Den fordømte Cola-korken! Må jeg virkelig tåle dette?
Jeg er oppvokst med en naturviter som far og en lærer som mor. Hjemme har klimautfordringene vært tema siden 80-tallet. Vi hadde plakater på veggene om sur nedbør og bøker i hopetall om emnet. Når jeg tenker tilbake på hva vi diskuterte rundt middagsbordet hjemme, så har min far hatt ganske rett i hva som kom til å skje. Ørkenen sprer seg oppover til sør i Europa, polene smelter, det blir varmere, våtere vær her hjemme og så videre.
Så hva gjør vi? Lite, tydeligvis, og når vi vil gjøre noe stort, så økses det ned, det også. Vi virker lammet. «Debatten» om vindkraft og elektrifisering er helt umulig å orientere seg i for et normalt menneske. Den ene rapporten slår den andre i hjel. Forslag slenges hit og dit og torpederes og bejubles. Det eneste som er sikkert er at vi bare kan glemme å få ned utslippene på denne måten.
Jeg bor i Øst-Finnmark, og ingenting irriterer meg mer enn når folk som knapt har vært her oppe snakker om hvordan vi ikke trenger kraft, og hvordan vi bare kan leve av naturen og turisme. Øst-Finnmark trenger kraft.
Vi trenger muskler og kraft for utvikling og bevaring. Vi trenger nye grønne arbeidsplasser, og vi trenger folk. Vi trenger at våre uvennlige naboer i øst ser at vi er her og har tenkt å bli her. Norge trenger et Øst-Finnmark med vakker natur, levende lokalsamfunn og muligheter for alle, både unge og gamle. Derfor er jeg veldig glad for at vi nå får 420 kilovolts-linje. Den kommer som et rør med friskt vann til ørkenen.
Eksemplet med hvordan verkstedgiganten Wurth snudde i døren i Kirkenes grunnet kraftmangel og tok med seg mer enn 150 arbeidsplasser er ikke løgn. Dette må også naturvernere på Frogner og Stortorget i Tromsø forsøke å ta innover seg.
For det som ellers skjer i norsk klimapolitikk er heller lite. MDG babler om sluttdato for olje og SV om havvind og lagring. Kjernekraft er så vidt nådd «seriøs debatt»-stadiet, så det vil uansett ta tid. Dessuten: Kjernekraft innebærer også naturinngrep og linjer. Eller skal vi bære kjernekraften rundt i bøtter? Nå er det flertall for 420-linjer, grønn kraftutbygging i Finnmark og elektrifisering som vil kutte enormt med utslipp i Norge. Skal vi si nei?
Timbuktu sang om at «Alla vill til himmelen men ingen vill dö». I dag er det fristende å omdøpe den til «Alle vil ha strøm, men ingen vil se en vindmølle fra kjøkkenvinduet sitt». Tror vi virkelig, etter å ha voldtatt kloden kontinuerlig siden den industrielle revolusjonen for hundrevis av år siden, at det skal gå smertefritt å fikse den?
-Jojo, sies det! Men disse utslippene flyttes bare utenlands! Ja vel. Noen sier det, noen sier at for eksempel Tyskland vil komme til å bytte kull mot grønn gasskraft fra Melkøya. Men klimakrisen kan ikke løses uten at hvert land tar ansvar for egne utslipp. Synes så tydelig jeg har hørt blant andre MDG snakke om viktigheten av det. Det er vel også grunnlaget for alle de internasjonale klimaavtalene vi har signert? Nå er norsk miljøbevegelse likevel imot.
Hvis man virkelig tror på klimakrisen og alvorligheten av den, burde noen kanskje rekke opp hånden og si: Ok. Dette er ikke optimalt, men det er det vi får til nå. Jeg mener, hvis jeg diskuterer husarbeid med ungene mine er jeg villig til å gå for at de rydder rommene sine, selv om jeg helst skulle sett at de tok loftstuen også.
Det viktigste, som ingen av miljøpartiene ser ut til å klare, er å motivere de store massene. Å appellere til «dugnadsånden», foreslå forbud mot tilbud på juleribba, veganske uker i kantinen og tilby oppløste papirsugerør mellom tennene har vært et blindspor.
Med årets sommer preget av flommen Hans, branner og hetebølger vi ikke har sett maken til, ligger for eksempel MDG i skrivende stund an til et ganske ræva valg nasjonalt. Deres egen havarikommisjon etter forrige valg konkluderte med at de ble for humørløse, krasse og kompromissløse. Kanskje det siste er noe å tenke spesielt på?
Vi må få til store nasjonale prosjekter der våre felles ressurser bygges, brukes og kommer alle til gode med konkrete, bindende avtaler som gjør at folk synes det er verdt det. Folk må med. Det er nøkkelen. Skal de ofre et område til vindkraft, må de se det igjen i konkrete forbedringer i kommunene.
Hvis en vindkraftpark gir konkret gevinst for dem som bor der, som fast lav strømpris, lavere skatter og avgifter, nytt kulturhus og oppussede skoler, ja da kan man kanskje se på vindmøllene og si «de er stygge, men det betyr penger». Akkurat som man gjorde med sildoljefabrikkene før i tiden. Ja, de stinket, men de stinket penger og arbeidsplasser. Vi må dit.
Dette må både miljøbevegelsen og sentrale myndigheter ta innover seg. Ellers går ikke dette. Innbyggerne som ofrer noe, skal også få et solid kakestykke. Helst to. Det gjelder kommuner som oppgir turløyper eller hytteområder og selvsagt også reineiere.
Vi får ikke løst klimakrisen uten at alle er med. Kanskje på tide å legge bort pisken og ta fram insentivene nederst ved bordet også?
Enig eller uenig. Regjeringen har i hvert fall vist at den «noe vil» i nord. Så får vi alle bidra der vi kan til at freden kan bevares. Nå håper jeg det er vanlige folks tur til å få betalt for å redde klima.