Jeg har arbeidet som prest i Tromsø i snart 35 år. Prester er en yrkesgruppe som fortsatt besøker folk hjemme, og jeg har vært i utallige hjem. Gjennom disse årene har jeg møtt mange mennesker som livet har fart hardt med. Mange har fortalt meg om sitt liv, og jeg har hørt utallige livshistorier.
Jeg har tidligere skrevet i denne spalten at jeg er dypt imponert over hva mange klarer, hvor mange som på tross av fysiske eller psykiske skader eller påkjenninger får til å lage gode liv for seg og sine, eller i alle fall liv hvor det er en god del som er godt. Jeg har lært at mennesket tåler mye, mange ganger mye mer enn det selv tror, og mennesker kan i de tøffeste livssituasjoner bringe kjærlighet og varme til andre. Menneskets godhet er et like stort mysterium som menneskets ondskap.
Samtidig er det særlig ett fenomen som har blitt mer og mer alvorlig for meg: Menneskets tilsynelatende iboende trang til å plage andre. Jeg har hørt altfor mange beretninger om dette. Mennesker som ble mobbet på skolen, i fritidsaktiviteter, på jobben, på gata, ja over alt, bokstavelig talt. Og det blir ikke enklere av at det gjennom sosiale medier kan foregå på et utall måter og på alle tidspunkt.
Den såkalte Elevundersøkelsen, som Utdanningsdirektoratet gjennomfører, viser at antallet elever som opplever mobbing økte fra 2021 og til 2022 etter flere år med synkende tall. Det er mest mobbing blant de yngste. Nesten 10 prosent av elevene i 7. klasse har opplevd det på skolen 2–3 ganger eller oftere. Digital mobbing er nesten fordoblet siden 2017.
Mobbing er et enormt samfunnsproblem som jeg lurer på om vi skjønner rekkevidden av. Å bli systematisk mobbet kan frata mennesket dets verd, kan gjøre at det føler seg som ingenting, som verdiløs, som ikke noe. Slik hørte jeg det sagt av et menneske som ble mobbet: «Jeg er ingenting, jeg finnes ikke, jeg er ikke».
Selvet til denne personen var i ferd med å bli nulla ut, det var tilsynelatende ikke noe igjen, fordi andres onde og ubetenksomme handlinger og ord hadde brutt personligheten ned. Ordene er fryktelige: «Jeg finnes ikke». En ungdom fra Bodø sa det slik: «Man går rundt med en konstant frykt over at man skal bli hakka på eller at noen skal slenge dritt om deg».
Mobbing kan sitte i lenge, for noen hele livet, og den har potensial til å gjøre enorm skade. En ny undersøkelse viser at alvorlig mobbing kan påføre barn like store traumer som vold i familien. Det rammer også de som er glade i den som blir mobbet. Det er forferdelig å se at en du har kjær systematisk skades. Og det er krevende for den som mobbes å la de som er glad i en, få del i det som foregår. En vil gjerne verne sine egne, ikke fortelle at en har det vondt, ikke såre de som står en nær. «Dette skal mor og far ikke få rede på», kan et barn eller ungdom tenke. Å bli utsatt for mobbing kan derfor være en ensom sak.
Av og til er mobbing en del av bildet når mennesker tar sitt eget liv. Her skal vi være forsiktige med forenklinger. Ved selvmord vet vi at det svært sjelden bare er én eller to årsakssammenhenger. Det er nesten alltid en rekke grunner som sammen gjør at et menneske blir så fortvila at det ikke klarer å leve lengre. Ofte er det også et aspekt av psykisk sykdom, enten som langvarig eller akutt problem, inne i bildet. Mange ganger er det mye vi ikke forstår. Men det er ondt å høre når mobbing var en del av fortellingen til den som ikke orket å leve lengre.
Det er ingen tvil om at mobbing er farlig. Men det er også farlig for den som mobber. For hvordan skal den personen komme til rette med at en har vært med på å gjøre livet til et annet menneske ulevelig? Å leve med et bilde av seg selv som en som skader andre, er ikke enkelt, særlig ikke om mobberen selv får det vanskelig i livet. Trolig burde flere som har mobbet arbeide med egen historie for å komme til rette med seg selv. Det er alltid mulig å komme videre, uansett hva en har vært med på.
Det er gåtefullt at mennesket, tilsynelatende uten grunn, har glede av å plage andre. Det er et skremmende trekk ved oss som art, noe uhyggelig og uforståelig. Men vi gjør det. Og samtidig har vi mulighet til å stanse det. Vi kan gripe inn, vi kan snakke med barna våre, vi kan avbryte nedsettende kommentarer og nedsnakking av andre på arbeidsplassen og andre steder. Vi kan innføre nulltoleranse.
For det skjer over alt. Også i kirkelige sammenhenger, viser undersøkelser. Det er neppe noe samfunnsområde som er spart. Vi vet at i arbeidslivet sparkes det ofte nedover. De med lavest status blir oftere mobbet enn de med høy status.
Mobbing bryter med menneskets verd. La oss være modige og stoppe det der vi kan, melde det, ikke akseptere det, ikke selv være en del av det. Ta et oppgjør med det om du selv har mobbet, og om du er utsatt for det, snakk med noen om det. Det er ikke din skyld at du mobbes, det er andres ondskap eller uvitenhet, gjerne i kombinasjon. Ingen fortjener å bli mobbet.