«En, to, tre, plopp!» Ringer i havet som ligger foran oss, mens hodet mitt er et helt annet sted. Toåringen lar seg ikke anfekte og ser begeistret opp på meg, selv om steinen han nettopp kastet er den tusende i rekken.

«MIN mamma,» sier han plutselig og legger kinnet sitt mot mitt. Han er så lykkelig uvitende om dramaet som nå utspiller seg ved fødeavdelingen hvor han kom til verden. Det stedet hvor vi heldigvis endte på kirurgen og han trakk sitt første pust omgitt av kyndige hoder og hender, i øyeblikket til stede bare for oss.

Hvordan kunne det ellers endt for vår del? Det kan jeg ikke ta innover meg mens jeg ser inn i de uskyldsrene blå øynene hans.

«Jeg orker ikke tenke på det,» sier mannen min, ungdomskjæresten som jeg delte drømmen om et barn med og som nå har kastet hundrevis av småstein i havet, han som sto som «far/medmor» i helsekortet, han som var alene med jordmora i lange timer på det hemske føderommet mens smertene fordrev meg derfra, han som telte minutter da jeg mistet tidsforståelsen.

«Ikke jeg heller,» sier jeg.

Og så tenker jeg på det.

Ustanselig.

For det gjør meg så usigelig vondt. Ikke bare i solidaritet med de som lider i år, men fordi det er så gjenkjennelig. Kaos, kapasitet, babyboom, ferieavvikling, sommerbarn, jordmormangel. Pyntelige ord for alt det stygge.

Når noen sier de ble overlatt til seg selv på et stellerom, vet jeg nøyaktig hvilket rom det er snakk om. Når noen sier de var i aktiv fødsel i korridoren på fødeavdelingen, kjenner jeg tapetet på veggene der mot håndflatene og panna. Når noen sier de fødte sitt premature barn på et CTG-rom, kjenner jeg lukten inne på det rommet. Når noen sier de lå på flermannsrom uten privatliv, mens de hadde sterke smerter, kjenner jeg ydmykelsen deres.

«Du skal være takknemlig for at barnet ditt lever,» sier de. Men jeg kan ikke godta det implisitte budskapet deres: at jeg har hatt flaks.

Legen sa at det er jeg som tåler for lite. Den samme legen sitter på Dagsnytt 18 og bedyrer at fødetilbudet ved UNN er forsvarlig. Såpass må jeg vel også tåle.

Min egen fødsel gikk fint ifølge statistikken, men galt på alle andre måter. Alle overlevde. Likevel har jeg tillatt meg å sende klager til alle tenkelige instanser. Jeg har skrevet leserinnlegg, jeg har fortalt til alle som vil høre, og til dem som slett ikke vil høre. På veien har jeg blitt gaslightet, avfeid og fortalt at jeg tolererer for lite og forventer for mye. Hva skulle jeg gjort for å bli lyttet til? Kunne min smerte forhindret noen andres?

Nå vet hele Norge at jeg hadde rett. Jeg var visst ikke hormonell, hypersensitiv og hysterisk, i alle fall ikke bare det. Dette er mitt livs «hva var det jeg sa»-opplevelse og den gir meg ingen tilfredsstillelse.

På et vis har legen et poeng. Jeg tåler det ikke. Når jeg tenker på barnet som ble frarøvet livet før det var begynt, tåler jeg ingen verdens ting.

Det finnes ikke noe hardtslående poeng i denne teksten. Idet jeg ser på mitt barn og tenker på det andre barnet og alt det var for sine og alt det kunne blitt, slipper jeg opp for rasjonelle argumenter med logisk struktur. Jeg tenker bare «faen ta dem, alle sammen».

Politikere med fine fraser. De som forlanger sympati for at det er vanskelig å sette opp en vaktliste, samtidig som de våger å si at vi krever for mye, vi som forventer at våre barn skal overleve med god margin. De som sier vi ikke skal være redde, samtidig som de ikke tør å spørre hvordan det er å være fødekvinne i dette landet anno 2023, fordi svarene skremmer vettet av dem.

Hvis vi ikke skal være redde, hva skal vi da være? Hvis vi bare skal være takknemlige for at barna våre overlever, hva skal vi være nå?