Mandag var det verdenspremière på Ole Giæver-filmen «Ellos eatnu – La elva leve». Den allerede kritikerroste filmen ble mottatt med en lang, massiv og stående applaus fra en fullsatt storsal i Fokus kino. Det er ikke rart.

Akkurat som at Alta-aksjonen handlet om så uhorvelig mye mer enn bare ei elv og ei demning, er filmen – som tar for seg de kritiske årene mellom 70- og 80-tallet – en etterlengtet påminnelse om den uverdige behandlingen av samene utført av den norske stat.

Fornorskning, internatskoler, joikeforbud og annen regelrett strukturell rasisme er én sak. Noe annet er all den urett og hets samer har blitt utsatt for, og fortsatt opplever, fra sine landsmenn og -kvinner.

Heldigvis har en hel del skjedd i rett retning. Vedtaket om opprettelsen av Sametinget (1987, og offisielt åpnet av Kong Olav i 1989), beklagelsen fra Kong Harald på vegne av den norske stat og fra statsminister Kjell Magne Bondevik to år senere, var helt på sin plass og viktig. Mye av dette kan linkes tilbake til Alta-aksjonen og den kollektive bevisstgjøringen som startet for fullt da.

Verden går da også heldigvis fremover på noen felt. På samene nasjonaldag i fjor publiserte VG en leder som var en gratulasjon til det samiske folk, og som ble trykket på både norsk og samisk. Samme avis tok til orde for å gjøre dagen til en nasjonal fridag, på lik linje med 17. mai. Når landets største avis tar slike grep, sender det ut viktige signal.

VG presenterte også en meningsmåling i sakens anledning, som viste at 80 prosent av befolkningen mener samisk kultur er en viktig del av norsk kultur. Samtidig sa bare 23 prosent av de spurte at de har god kjennskap til den samiske kulturen.

Artisten Ella Marie Hætta Isaksen, som for øvrig spiller hovedrollen i «Ellos eatnu – La elva leve», uttalte da at hun tror mange nordmenn kjenner på en stor sorg for at de ikke har lært mer om den samiske kulturen. Hun mener den skammelige fornorskningen av samene også har skadet majoritetsbefolkningen i Norge, at den har fratatt det norske folk både kunnskap og innsikt til en mangfoldig og rik kultur i vårt eget land.

Det er det vanskelig å være uenig med henne i, og det er gledelig å se at det er en forandring i emning. Ikke minst ser man dette blant den unge delen av befolkningen, som viser et større ønske om å markere nasjonaldagen, samt få mer undervisning om samisk kultur.

Samtidig blir det mindre å se av den irritasjonen, og det raseriet, man før så utløpe seg sterkere i offentligheten. At samene ikke kan ha en nasjonaldag inni nasjonen Norge og så videre. Selv i kommentarfeltene i sosiale medier ser vi nå at internjustisen er bedre, at hets og rasisme blir møtt med berettiget motstand.

Sånn har det virkelig ikke alltid vært. Og dessverre er det fortsatt mange samer som opplever hets på grunn av både språk, bekledning og flagg. De som bedriver denne hetsen er på kant med både juss, flertallets oppfatning og samtiden. Og de blir heldigvis færre og færre. At Stortinget, Sametinget, Kongehuset, Den norske kirke, Språkrådet og Store norske leksikon skriver og anerkjenner samenes nasjonaldag hjelper også på.

Vi har på ingen måte kommet i mål. Det er fortsatt en vei å gå, så lenge det er samer som opplever diskriminering. Filmen «Ellos eatnu – La elva leve» gir oss alle innsikt i og forståelse av det samiske perspektivet, men også en følelsesmessig nærhet til vanskelige problemstillinger mange samer har stått i og fortsatt står i. Slik vil filmen forhåpentligvis også være en hjelp på denne kronglete veien mot et enda mer åpent, tolerant og inkluderende Norge.