Når fem partier skal forhandle om politisk plattform, verv og penger til å betale for frikjøp, er det mange baller i lufta og mye som skal på plass. I høstens politiske forhandlinger endte fordelinga av posisjoner slik at Arbeiderpartiet og SV fikk flere posisjoner og mer frikjøp enn det som var rimelig sett ut fra valgresultatet. Løsninga som nå blir kritisert, var et forsøk på å rette dette opp.

I forhandlingene som endte med Romssa-erklæringen, mener vi at vi har fått gjennomslag for mye god politikk, selv om vi som alle andre måtte gi og ta. Som flere har påpekt tidligere, foregikk forhandlingene slik at den politiske plattformen var landet før vi begynte å forhandle om posisjoner.

Som tredje største parti var det naturlig at Rødt ble tilbudt et verv som nestleder, som ble foreslått økt til 30 % frikjøp. Da det viste seg å bli vanskelig å ivareta alle partienes ønsker, sa vi oss villige til å gi avkall på et nestlederverv, mot å få gjennom vårt hovedkrav om økte sosialhjelpssatser og mot å få en representant fra Rødt i alle de fire hovedutvalgene, selv om vi bare har to plasser i kommunestyret. Noen av argumentene våre for å velge dette, var å få flere i partiet til å sitte i verv og dermed få politisk innflytelse og erfaring, samtidig som vi tenker at arbeidet i hovedutvalgene er viktig. Så i stedet for å måtte velge to politikkområder, har vi nå en representant i Helse- og velferd, Kommune- og byutvikling, Oppvekst- og utdanning, og MIKS-utvalget.

I kommunepolitikken er noen verv knyttet til frikjøp, og andre ikke. Å sitte i et utvalg gir møtegodtgjørelse, og ikke noe frikjøp. Vi ga fra oss en posisjon med forholdsvis mye frikjøp, mot flere utvalgsmedlemmer, som vi mener gir gode muligheter for å drive vår politikk på flere områder, men som ikke gir frikjøp.

Den kabalen som ble lagt mellom partiene når det gjaldt verv med frikjøp, gjorde at Arbeiderpartiet og SV kom bedre ut i utvalgsledere (AP) og frikjøpsprosent (SV). Rødt er det eneste av samarbeidspartiene som verken har en utvalgsleder eller nestleder, noe som var vårt bidrag til å komme i havn med forhandlingene. Politisk innflytelse og gjennomslag handler ikke bare om hvor mye frikjøp man har, men å ha noe frikjøp har selvsagt noe å si for hvor mye tid man kan bruke på politikk, og mulighetene for eksempel for å ha møtepunkter på dagtid.

Løsningen på denne i utgangspunktet skeive fordelinga av posisjoner og frikjøp – sett i forhold til oppslutning – ble løst gjennom å lage en ordning hvor de partiene som kom uforholdsmessig bedre ut delte noe frikjøpstid med de som kom dårligere ut. For oss fremsto og fremstår det som en rimelig løsning.

Hvis måten denne utjevninga er gjort på ikke er i orden, så er vi selvsagt med på å gå en runde med de andre partiene på hvordan vi kan gjøre det annerledes. Men selv med dette forsøket på en utjevningsordning, er det for eksempel sånn at Senterpartiet med en representant har mer frikjøp enn Rødt med to representanter, og MDG med samme antall representanter også har en god del mer frikjøp enn Rødt.

Vi mener derfor at det å gi oss noe mer frikjøp ikke var urimelig. Det handler på ingen måte om å la seg kjøpe verken politisk eller økonomisk, noe mer enn at alle partier i en samarbeidskonstellasjon både må gi og ta, og til enhver tid vurdere hvor langt man kan strekke seg.

De aller fleste politikere bruker mye mer tid på politikk enn det man har frikjøp for, uansett parti. I Rødt er det også sånn at man ikke skal tjene penger på å drive med politikk, men heller ikke skal tape penger. Det betyr at frikjøp går til å dekke den prosenten lønn man får frikjøp for. Møtegodtgjørelser og andre inntekter fra politisk arbeid betaler vi i partiskatt. Så å drive politikk for Rødt er ikke akkurat noe man blir rik av. Men å ha muligheten til å ha noe frikjøp fra jobb for å for eksempel kunne delta på samarbeidsmøter på dagtid, er ikke en urimelig ordning.

Det er viktig å diskutere hvordan fellesskapets midler skal brukes på politisk styring. For åtte år siden fikk Rødt gjennomslag for å avvikle byrådsmodellen i Tromsø. Da denne modellen ble innført i 2011, kom den med 18 heltidsstillinger til posisjonen, og 6 heltidsstillinger til opposisjonen, noe som medførte et helt annet kostnadsnivå enn frikjøpene i dagens formannskapsmodell.