Utbyggingen av vindkraft, både på land og til havs, skaper mye konflikt med harde fronter. De klassiske problemstillingene man fra før kjenner i kraftindustrien er de samme. For å få kraft, må det skje på bekostning av beslaglagte landområder, og det er i dette spennet konfliktene oppstår.

Det var det som utløste Alta-konflikten på 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet, og det er det samme som har skjedd nå i Fosen-saken; en konflikt om to vindkraftverk på Fosen i Trøndelag, ei utbygging høyesterett har konkludert med at er lovstridig, og som endte i en politisk floke som har blitt lagt merke til langt utenfor våre landegrenser, og som fortsatt ikke er løsnet opp i.

Begge disse konfliktene har vært mellom norske sentralmyndigheter og urbefolkning, som dermed har utløst gnisninger som stikker enda dypere enn bare problem rundt kraftindustriens beslag av landområder. Vindkraft handler likevel om mer enn urfolksrettigheter, og motstanden mot industrien er betydelig i flere av områdene der utbyggingen har funnet sted.

Store, irreversible naturinngrep i hittil urørt natur er på ingen måte uproblematisk, og dette blir ikke bedre av at mange av investorene har fått såkalte grønne sertifikater fra den norske stat, mens fortjenesten forsvinner ut av landet. At de lokale myndighetene flere ganger har blitt overkjørt fra sentralmyndighetene har bare gjort konfliktnivået høyere. Dette er heller ikke noe vi er ukjent med i Tromsø.

Da søknadene for bygging av vindkraftverket vest på Kvaløya ble utvidet fra kun Kvitfjell, til også å gjelde Raudfjell, satte kommunestyret ned foten. Med 23 mot 17 stemmer ble vedtaket «Det skal ikke båndlegges areal for et vindkraft på Raudfjell» vedtatt i 2008.

I mai 2012 ga likevel NVE konsesjon for et kraftverk på Raudfjell. Da dette vedtaket så ble påklaget av kommunen til Olje- og energidepartementet, ble ikke klagene tatt til følge, så NVEs vedtak ble stående. Resten av historien kjenner vi.

At byråkrater i NVE, i tospann med Olje- og energidepartementet, skal kunne overprøve lokaldemokratier og overkjøre folkeviljen på dette viset, er problematisk på mange måter. Som den erfarne kommunepolitikeren Gunnar Pedersen (H) skrev i et avisinnlegg i herværende avis i november 2017: «[…] jeg føler meg maktesløs når jeg som folkevalgt representant sitter i et kommunestyre som verken har råderett over kommunens territorium eller har makt til å ivareta velferden til 200 av kommunens innbyggere» (med henvisning til befolkningen i Kattfjord).

Denne maktesløsheten er lett å forstå, og den er alvorlig, fordi den skaper unødvendig avstand mellom folket og sentralmyndighetene, samt at det forvitrer respekten for demokratiet. Derfor er det all grunn til å stille seg bak regjeringens forslag til lovendring.

I tillegg må det lovfestes at ikke et spadetak må settes for et eneste prosjekt før alle tillatelser, konsesjoner og velsignelser er formalisert fra alle hold, så man for fremtiden unngår pinlige fadeser som i Fosen-saken.