I går så jeg et bilde av et lite barn i Gaza, fremdeles i live, med begge beina sprengt bort. Jeg har tre sønner selv. Det er helt horribelt, og jeg vet utmerket godt at jeg som kun føler på ubehag og sinne, slipper ekstremt billig unna.

Noen minutter etter tok jeg meg selv i å le av en filmsnutt på Instagram. Sånn er vi bygget. Det er jo helt nedslående i seg selv. Men denne gangen kjenner jeg at noe fester seg. Som bildene fra Ukraina gjør det. Eller gjorde det. Den krigen er kraftig nedjustert i prioriteringene for tiden. Jo mer informasjon vi får, jo mindre klarer vi å ta inn.

Det er talløse tema jeg gjerne vil skrive om. Helst ikke Gaza. Men det tvinger seg fram. Det er vel mest for meg selv, slik at jeg kan få en følelse av at jeg i hvert fall har gjort noe.

Men hva skal jeg skrive om dette som ikke allerede er skrevet? Hva kan jeg skrive som ikke noen vil kunne tilbakevise med en obskur nettside som kilde, eller tolke én eller annen paragraf i krigens lover til at drap på tusenvis av sivile, kvinner og barn faktisk er lovlig akkurat i Gaza. Eller komme trekkende med beskyldinger om at jeg må være antisemitt?

Men jeg er ikke antisemitt. Tvert imot. Jeg har vært antirasist, antifascist og antinazist i hele mitt voksne liv. Den beskyldningen preller av på meg. Jeg kjenner likevel mange som ikke orker å delta grunnet at beskyldninger om jødehat er så stigmatiserende. Det er et utmerket middel til å få folk til å holde kjeft. Jeg har en viss forståelse for det. Men gode folk bør finne motet sitt når bombingen enda pågår. Mange gjør også det. Flere og flere virker det som. Også regjeringspolitikerne våre. Det er noe nytt.

I forrige uke var jeg på en konferanse i Bodø. Temaet var ikke Israel og Gaza, men det ble likevel nevnt. Det var en enorm kontrast mellom tidligere statsminister i Sverige, Göran Persson, og vår statsminister. Støre var forbilledlig klar på at det som skjer i Gaza er i strid med folkeretten og langt utover det man kan gjøre som selvforsvar. Persson var ikke det. Overhodet. Vi ser også den nye utenriksministeren være krystallklar på at Israels aksjoner nær sykehus har gått altfor langt og ikke kan aksepteres.

Likevel sitter det avisredaktører som Vebjørn Selbekk i Dagen, politikere som Erlend Wiborg (Frp) og andre mer og mindre kjente personer, som ser ut til å ha et mildt sagt avslappet forhold til våpenhvile og dermed en stopp i bombingen.

At Hamas skjuler seg i sivile områder gir kanskje Israel noen muligheter ifølge krigslovene, men å forsvare det som skjer nå er moralsk sett fullstendig kollaps. Du kan kaste hvilken tolkning du vil av internasjonalt lovverk på meg. Du kan mene det er lov, men det ikke rett.

Ja da. Jeg er ikke jurist, men en lekmann som kan lese. Det er, også i krigens regler, et proporsjonalitetsprinsipp. Hvis vi skal være helt iskalde her, og bare tenke tall, kommer Israel ganske «dårlig» ut. Døde i Palestina passerte ti tusen for en god stund siden. Det er ikke proporsjonalt uansett hvordan du vrir og vender på det.

Terrorangrepet Hamas utførte mot israelerne den 7. oktober var noe av det verste vi har sett i nyere tid. 1.400 døde sivile og flere hundre kidnappet. Hvis du lever i den villfarelsen at jeg har noe forsvar for den handlingen overhodet, tar du 100 prosent feil. De ansvarlige for dette må selvsagt stilles til ansvar. At det også kan skje ved hjelp av kuler og krutt og ikke rettssaker, ligger i sakens natur.

Men én ting må være klinkende klart: Analyse er ikke rettferdiggjøring. Det går an å mene noe om historien her. Mene noe om det som beskrives som apartheid-tilstander. Mene noe om blokade, trakassering og stadig flere ulovlige bosettere, uten at man på noen måte forsvarer det barbariske angrepet på sivile den 7. oktober. Skal vi ha håp om løsning, må alt på bordet.

Mange skjønner ikke, eller kanskje mer sannsynlig, vil ikke skjønne dette. Er det noen andre enn palestinerne som må tåle at presumptivt oppegående, voksne folk, sitter på internett i Norge og mener det er greit å drepe babyene deres dersom en terrorist har tvunget seg inn i kjellerne på de lokale sykehusene?

Det må være mulig for et voksent menneske å ta innover seg at palestinske barn og andre sivile er ekte mennesker med ekte kropper. At det å myrde dem i tusentall, uansett om man lurer på om det gjemmer seg en terrorist i kjelleren deres, eller sykehuset, aldri kan være innenfor.

Dette er ikke en fotballkamp der vi heier på hver våre lag. Dette er foreldre som plukker opp biter av ungene sine i poser etter bombeangrep. Dette er sivile festivaldeltagere som ble mishandlet og drept, hundrevis kidnappet.

Hvis du sitter der, med eller uten juridikum, og mener å ha funnet en paragraf som sier at Israel er i sin fulle rett til dette, må du rett og slett ta deg sammen, se deg i speilet og spørre deg selv: Er dette virkelig meg? Var det å bruke tiden min til å være apologet for massemord som var planen?

Jeg skjønner at ingen med makt til å stoppe dette hører meg. Men jeg sier det likevel: Dette må stoppe nå.