Mens jeg skriver dette, sover sønnen min trygt i senga si. Han er mett, han er varm, han er vaksinert mot alt det farlige i verden en vaksine kan beskytte mot. På mandag skal han i verdens beste barnehage og treffe voksne han stoler på, og barn han liker å leke med. Når de hører duren fra flymotorer over seg, vil de si «se – et fly!», og så blir det med det.

På søndag bar vi bøsse for TV-aksjonen og Redd Barna, mens vi snakket om at andre mennesker, andre steder, lever helt andre liv enn oss. Toåringen går gjennom høstkulda her nord, godt innpakket i klær som er ubehandlede, giftfrie, fluorfrie, plastfrie – fordi vi så gjerne vil beskytte ham mot alt ondt, slik de fleste foreldre vil beskytte sine barn. Mens vi gikk, var det over tusen drepte barn i Gaza. Nå har tallet ifølge Redd Barna bikket 2.000.

Om kveldene ser jeg på TV hvordan de skyter og bomber. Om natta drømmer jeg at det er oss de skyter og bomber. Om dagen tenker jeg: «Hva om det var oss de skjøt og bombet?»

I morgen skal gutten vår atter få lov til å være barn, ubekymret og fri, slik barn skal være. I Gaza blir ikke barna skånet for krigens herjinger. Og nye barn blir født under bomberegnet, inn i grusomhetene. FNs befolkningsfond (UNFPA) sier at det er 50.000 gravide kvinner i Gaza nå, det vil si omtrent like mange gravide som det er i hele Norge til enhver tid.

Å gå rundt med bøssa, og rekke den fram mot andre privilegerte mennesker, det hjelper på min følelse av avmakt om ikke annet. Å bruke denne spalteplassen på noe annet enn krigen i Midtøsten denne gangen, ville vært utenkelig. Jeg kan imidlertid ikke godta at de som faktisk har makt til å gjøre noe, sitter passive i stedet for å fordømme angrepene på sivile og ta til orde for våpenhvile.

Krig er mange ting. Eller, det kan fremstilles som mange ting. Internasjonale relasjoner. Strategisk spill. Forsvar. Egentlig er det bare folk som dør. Myke kropper som blir skutt eller bombet i stykker. Ekte mennesker. Liv som tar slutt på brutalt vis og av helt meningsløse årsaker.

Selv i voldelige konflikter skal man opprettholde et minimum av menneskeverd. Sivile skal ikke være mål, og skal heller ikke hindres fra å få den medisinske hjelpen de trenger. Det finnes nemlig regler også i krig. De blir brutt nå, mens verdenssamfunnet ser en annen vei.

Statsministeren vår skriver på Facebook at «lidelsene som påføres sivile i krigen gjør dypt inntrykk på alle». Jonas Gahr Støre er ikke akkurat kjent for å kalle en spade for en spade, men denne gangen er unnvikelsen for drøy. «Lidelser» er en forkastelig underdrivelse. Det er ikke engang tilstrekkelig å si at folk dør. Dø gjør man hvis man faller om på grunn av et infarkt, eller sovner stille inn.

Her blir folk drept. Og det gjør ikke «inntrykk». Hvis du ikke kjenner hjerte, sjel og innvoller vrenge seg av det som foregår, så lurer jeg på hva du er lagd av. For meg og mange med meg gjør det uopprettelig skade på vår tillit til verden og at menneskene kan ville godt. Enkelte bruker attpåtil energien sin på å slå et slag for å avslutte vennskapsavtalen mellom Tromsø og Gaza. Småligheten har nådd nye høyder.

Pressen svikter også. I skrivende stund kjører norske riksmedier hovedoppslag på saker som:

«Politiet ga Ola bot for mobilbruk – men mobilen lå i lomma».

«Derfor bør du ikke bli tidligpensjonist».

«Tøffe-Trygve er tilbake» (men Vedum er altså ikke tøff nok til å fordømme nedslaktingen av uskyldige sivile).

«Gigantene skjelver» (som er en sak fra VGs sportsseksjon).

«Kan bli kjempesmell» (som selvsagt handler om at Fellesforbundets landsmøte sier nei til EUs fjerde energipakke).

«Denne guiden vil gjøre Oslo-høsten din mye bedre» (stikkord: peiskos, stearinlys og rødvin).

I sosiale medier følger jeg noen av journalistene som er til stede og risikerer livet for å rapportere fra Gaza. Hvis det blir stille fra noen av dem, vet jeg hva som har skjedd. Og ja, jeg sitter og ser på bilder av døde barn. Fordi jeg skylder dem å ikke snu meg vekk.

Å si «stopp, jeg orker ikke mer» og bare skru av, er en luksus de ikke har. Derfor unner jeg ikke meg selv det, og det syns jeg heller ikke regjeringssjefer eller en fri presse på toppen av verdenssamfunnets pyramide skal gjøre.

Gi penger til nødhjelp hvis du har penger å gi. Uansett har du en oppmerksomhet, og du bestemmer selv hvor du retter den. Du har en stemme, og du bestemmer selv hva du snakker og skriver om. Jeg syns du skal si det høyt: Over 2.000 barn som ikke fikk leve mer. Utallige flere som ikke får lov til å være barn.

Vi kan ikke være stille nå.