Allerede kan man høre det knatre fra pigger i sentrumsgatene. Det har vært godt over ti grader ute den siste uka, men man vet jo aldri når kulda kommer og asfalten får et livsfarlig, tynt isdekke. Eller når snøen brått har lavet ned i løpet av natta. Og kanskje må man dessuten en snartur innom innlandet, med de lumske vei- og føreforhold man finner der.
For slik er det i værutsatte Tromsø. Man må sko seg godt for å kunne være trygg og sikker. Hele året. Men trenger så mange av den grunn å kjøre med piggene ute?
Til tross for gjentatte forsøk på å overbevise byens befolkning om at det er like bra – om ikke bedre – å kjøre med piggfrie dekk også her i Tromsø, må man konstatere at kommunen ikke har lyktes nevneverdig. Panteordninger, gratis dekk til enkelte testkjørere, bredt anlagte informasjonskampanjer – ingenting ser ut til å monne noe særlig.
Derfor har et flertall av byens politikere vedtatt at det skal innføres piggdekkavgift. Kanskje vil det motivere noen «tvilere» over til piggfritt, men at det vil få de helt store utslagene gjenstår å se. Kanskje blir det bare nok en utgift ved å skulle ha bil.
For tromsøfolk flest sverger til pigg. Under 20 prosent av oss kjører piggfritt. I byer sørpå er det tilsvarende nesten 80 prosent, ja enkelte steder godt over.
Det skulle bare mangle, innvender nok en og annen tromsøbilist. Søringene vet jo absolutt ingenting om snø og skikkelig vinter. Og langt mindre noe om å kjøre bil på slikt føre.
Kanskje er det slik, kanskje er skråsikkerhet mer et utslag av uvitenhet. Hvem vet? En undersøkelse fra Statens vegvesen (2017) tyder på at piggdekk har bedre feste på «våt is». Vel å merke kun dersom piggdekkene er splitter nye. Når piggene har fått kjørt seg en stund, blitt bøyd og tøyd og enkelte sikkert også løsnet, er piggdekk ikke bedre enn piggfrie – heller ikke på islagte veier. Ifølge Statens vegvesen altså.
Noen særlig overbevisende effekt for tromsøværingers valg av dekktype har slike undersøkelser uansett ikke. Så skal det da også sies at ulike tester konkludere nokså ulikt. Man trenger ikke bruke lang tid på nett for å finne akkurat den testen eller det forskningsinstituttet som bekrefter akkurat det man jo vet så inderlig godt fra før:
At piggdekk er best. Eller at piggfritt er best. På tørre veier. På våt asfalt. På tørr snø. Sørpe. Tørr eller våt is. Alt ettersom.
Faktum er at flesteparten av oss ønsker å fortsette å slite ned den lille asfalten vi har mens vi ruller knitrende av gårde på mer eller mindre bare veier. I en sky av veistøv. På enkelte tider av året puster vi inn svevestøv i mengder som langt overgår anbefalte grenseverdier. Faktisk er ingen norske byer like ille som Tromsø når det kommer til svevestøv. Men det måles ikke på riktige steder, hevdes det. Og videre spørres det: hvor farlig er nå egentlig dette støvet «for folk flest»?
Og når piggene virkelig kommer fram: hadde det ikke vært for piggdekkene som «rubber» vinterveiene og gjør underlaget mindre glatt, så ville man måtte salte og strø enda mer – noe som i sin tur bare fører til myyye mer veistøv, i tillegg til rust og annen elendighet. Så uten piggdekk ville det bli skikkelig farlig med piggfritt!
Kanskje er det slik. Kanskje er det også slik at folk flest i Tromsø bor på toppen av en bakke, der isen ligger blank på veien nær sagt hele året og hvor kun piggdekk duger. Eller kanskje ikke. Kanskje er det ikke engang livsfarlig å få kjeften full av mikropartikler når man en gang imellom beveger seg gatelangs.
Sunt er det likevel neppe. Behagelig er det i alle fall ikke. Og kanskje kan man enes om følgende: De beste piggfrie dekkene har blitt utrolig mye bedre enn de var for noen år siden, på alle slags veiforhold. De bråker dessuten mindre enn piggdekk, særlig på bare veier. Og man kan trygt montere dem både før 16. oktober og beholde dem til godt etter at snøen har forsvunnet på våren – om det skulle være ønskelig.
Min egen debutsesong med piggfrie dekk var for nesten 15 år siden. Det endte fort: Skliende baklengs med en eldre VW Passat ute av kontroll ned en lang og bratt bakke, med to små unger baki i hvert sitt barnesete. Dagen etter dro jeg til dekkforhandleren og ba dem finne dekkene med de største, kraftigste og kvasseste piggene som var å oppdrive. Mens jeg høylytt sverget på at jeg aldri mer skulle kjøre rundt med slike drittdekk.
Et løfte jeg altså ikke holdt, for noen år senere valgte jeg likevel piggfritt igjen. Det skal sies at bilen også var oppgradert, men du verden – det var andre boller. For ikke å snakke om gummi.
Siden har jeg kjørt piggfritt. Det kommer jeg til å fortsette med. I hvert fall helt til jeg igjen skulle seile baklengs ned ishålka igjen. Med dekk som ikke duger. I motsetning til sjåføren.