Jeg kan ikke forstå hvorfor regjeringen på død og liv skal elektrifisere Melkøya.
Om gassen brennes i Norge eller et annet sted i Europa, så vil klimagassene dumpes i atmosfæren hvor det er vinder nok til at avfallet kan spres over hele kloden.
Har du et avfallsproblem, så må du ta deg av problemet selv og ikke kaste det i naboens hage slik Norge nå ønsker å gjøre.
Det må være et vikarierende motiv som gjør det så nødvendig å rasere naturen i Nord-Norge med gigantiske vindparker og reguleringer av vernede vassdrag for å skaffe elektrisk kraft til Melkøya, og la resten av landsdelen lide i kraftnød.
Det ligger nær å tro at politikerne som har makten i Norge vil sminke sitt selvbilde når de reiser rundt på klima- og miljøkonferanser for å forplikte seg til målsettinger som de fleste nordmenn finner helt urealistiske.
Jeg fristes å sitere Jens Stoltenberg som i sin bok «Jens Stoltenberg – Min Historie» skriver:
Da skjedde det som ofte skjer i norsk klimapolitikk. Vi setter oss ambisiøse mål for utslippskutt som skal oppnås et tidspunkt langt fram i tid. Når datoen nærmer seg og vi ser at det blir vanskelig, slutter vi å snakke om dette målet, og setter i stedet nye mål enda lenger fram. Slik har vi bedratt oss selv flere ganger.
For ikke å si bedratt vårt folk.