Dette er en selvopplevd historie, på godt og vondt. Den handler om bortgangen til min kjære sønn, Bjørn-Christian Wiik. Om hvilke reaksjoner og følelser som settes i sving hos de nærmeste og menneskene rundt hendelsen. Om mange gode opplevelser i forbindelse med dødsfallet, men også noen dårlige.
Dødsfallet
Mandag 22. mai om kvelden fikk jeg en telefon som ingen i hele verden ønsker å få. "Det har skjedd noe forferdelig med din sønn." Verden stoppet opp, ikke bare et sekund, men de minuttene det tok å komme seg til UNN i Tromsø. En tur som tok så uendelig lang tid. En tur jeg husker lite av, og kanskje like greit. Alt var bare kaos inni meg.
Uten å gå inn på detaljer, viste det seg at kjære Bjørn-Christian hadde valgt å forlate oss. Med hjelp fra hans gode venn, og rask utrykning av ambulansepersonell, fikk de livstegn. Bjørn-Christian ble med én gang tatt under intensiv behandling ved UNN. Han ble etter hvert overflyttet til intensivmedisinsk avdeling, der han ble liggende i tre døgn. Etter tre døgn valgte vi nærmeste, i samråd med overlege og anestesisykepleier, å koble han fra respirator.
Klokken 17.47 torsdag den 25. mai sovnet Bjørn-Christian stille inn med alle sine nærmeste og venner rundt seg.
Oppfølging av helsepersonell
I løpet av kvelden den 22. mai kom det mange av familie og venner til UNN. Rundt midnatt var det samlet opp imot 30 stykker som ønsket å være sammen med Bjørn-Christian.
En meget hyggelig nattevakt, Irene, ordnet et rom der vi kunne være samlet. I tillegg ble det ordnet et rom med senger og sofa, der en kunne trekke seg tilbake og om mulig få sove litt.
Etter hvert ble kommunens kriseteam kontaktet. De kom på kort varsel og var der hele natten. Hver enkelt av de som var til stede, og som ønsket det, fikk samtaler med teamet på eget rom. Teamet sa at det var første gang de hadde vært på UNN for å ha samtaler med pårørende. Det vanlige er å ta det utenfor sykehus.
Sykehusprestene Torbjørn og Ragnhild var også fine mennesker som var til stede når vi hadde behov for det. De lot oss låne kapellet på sykehuset ved to anledninger, slik at vi kunne tenne lys for Bjørn-Christian.
De som arbeider på intensivmedisin ved UNN var hele tiden helt fantastisk. Om det finnes engler, så fant vi dem der. Spesielt må jeg fremheve overlege Anne Tveten og anestesisykepleier Liv Gutrat, som var til stede når vi trengte dem. Informasjon til oss ble gitt flere ganger om dagen, og de stakk ofte innom rommet der vi var samlet, bare for å trøste, stryke noen over ryggen, og bare være til stede. Vårt samhold og omsorgen for hverandre, sammen med med overlege og pleiere, berørte hele avdelingen.
Begravelsesbyrå
En politiker sa en gang: "Det skal koste å dø". Alt en ikke kan gjøre selv, i en situasjon der en er nærmest lammet, overlater en til et begravelsesbyrå.
I vårt tilfelle valgte vi IMI begravelsesbyrå i Tromsø. Her må jeg også få lov til å rose de ansatte, og spesielt Ådne. De stilte opp fra første minutt og ga oss hjelp og bistand til det vi trengte.
Noe spesielt var det da vi fikk en telefon fra IMI en ettermiddag: "Du … båren til Bjørn-Christian kommer til oss i morgen formiddag. Vi har et seremonirom dere kan få bruke i morgen ettermiddag. Være sammen med Bjørn-Christian." Det ble en minnerik stund, der vi var 30 stykker samlet seg rundt båren. To gitarer, et trekkspill og oss sammen med Bjørn-Christian. All ære til IMI.
Den norske kirke
Her mener jeg det er på tide med en debatt om: Hvem er kirken til for, og hva skal vi bruke Ishavskatedralen til?
Bjørn-Christian er døpt i Ishavskatedralen, han er konfirmert i Ishavskatedralen, og har spilt i mange begravelser der tidligere. Han var et sognebarn så godt som noen.
Vi ønsket å bruke denne kirken til begravelsen. Via begravelsesbyrået prøvde vi å få til dette på flere forskjellige datoer. Svaret var hele veien at det lot seg ikke gjøre. Når vi da stilte spørsmål om hvorfor, fikk vi til svar at "Det er mye turister i byen og vi må prioritere dem."
Prioritere turister foran et sognebarn som er på sin siste reise?
Hvis kirken følger prinsippet om at turistene kommer kanskje tilbake og legger igjen mer penger, mens Bjørn-Christian ikke gjør det, så er det skammelig.
Her må kirken kjenne sin besøkelsestid overfor de som finansierer kirken og de som den er ment til å brukes av.
Det skal sies at vi fikk en annen kirke, Kroken kirke, der vi ble meget godt mottatt og hadde en verdig og fin begravelse.
Losje
Det å være i losje er sikkert greit for de som ønsker et slikt fellesskap. Et fellesskap jeg ikke har satt meg inn i. Bjørn Christian var med i losje i Tromsø. Han var helt sikkert godt likt i losjen og gjorde vel sine plikter der også.
Losjen ønsket å ha en "losjebegravelse" for Bjørn-Christian, noe som vi i utgangspunktet sa nei takk til. Vi som de nærmeste og familie ønsket å ha en begravelse som betydde noe for alle.
At losjen prøvde å påvirke hvor Bjørn-Christian skulle gravlegges og hvor minnesamvær skulle være, virket noe utidig.
Losjen bidrar med et tilskudd til begravelse for losjebrødre, noe som er prisverdig av dem. Dermed er det ikke sagt at de skal kunne overstyre familiens ønsker i en slik situasjon
Det kan nevnes at samtidig som det var minnesamvær i Oldervik for Bjørn-Christian, ble det holdt et "alternativt" minnesamvær i losjens lokaler.
Etter hva jeg har forstått er prinsippene til losjen: Først familie, så jobb, og deretter losje.
Her har vel prinsippene blitt snudd opp ned?
Daglig leder i Tromsøysund menighet, Oddgeir Stenersen var ikke kjent med saken før leserinnlegget ble publisert. Han understreker at menigheten ønsker at de som hører til her skal ha gode opplevelser også ved livets slutt.