Jeg har et ganske lett sinn. Graver meg sjelden ned i mismotet. Det er så mange andre som har det mye verre, slutt å klage, din fjott, pleier jeg å tenke. Men når vi nå skal tilbake til normalen, når det nå åpnes opp og vi skal ha det som før igjen – da kjenner jeg på et slags fravær av glede, en slags tomhet, som jeg strever litt med å komme meg ut av. Jeg undres hva det skyldes.

Det kan jo hende det er bare meg. Kanskje alle andre reiser seg av dvalen som om ingenting har skjedd, og fortsetter fortrøstningsfullt der de slapp. Like glade. Men jeg tror egentlig ikke det. Jeg ser tegn til at folk vegrer seg for å vende tilbake til jobb. Studenter, som har ropt på fysisk undervisning i to år, holder seg i alarmerende stor grad hjemme foran skjermen i stedet. Det fysiske møtet synes devaluert.

foto
Spaltist Stein-Gunnar Bondevik. Foto: Ronald Johansen

På butikken og i gatene har det oppstått en ny stillhet, som om det ikke var stille nok fra før. Den lette praten når man gikk seg fast i hverandre mellom butikkhyllene har blitt erstattet av forsiktige nikk og et steg tilbake for å gi plass – meterstokken har krøpet inn i hodene på folk og ligger og blokkerer for normal menneskelig omgang. Munnbindet er blitt en bekvem forkledning for å slippe å hilse på halvkjente.

I min søken etter forklaring på denne tilstanden, denne fosterstillingen jeg ikke kommer meg løs fra, har jeg oppsøkt de fleste krinkler av egen sjel og liv, uten å finne svar. Jeg har alt og alle jeg trenger. Så jeg måtte begynne å søke etter eksterne faktorer. Har det skjedd noe i verdens rikeste og beste og klokeste land, noe presumptivt alvorlig, som påvirker folkets mentale helsetilstand?

Ja, i mine øyne har det skjedd noe alvorlig. Mitt privatliv er invadert av myndighetene. Jeg har stilltiende akseptert at jeg ikke får be folk på besøk. Jeg har anerkjent min egen dårlige samvittighet over å ha hatt fem, ikke fire, venner i juleselskap. Klemmen ble tatt fra meg, jeg ble tilbudt en ankel i stedet. Greit, sa jeg.

Vi har akseptert at alle de fine talene som ikke ble holdt i våre avholdte venners begravelser, ikke ble holdt. De nærmeste fikk aldri høre hva den dødes liv hadde betydd. Vi har akseptert at vi ikke fikk krysse kommunegrensene, vi fikk ikke reise på besøk til familien, vi fikk ikke være på hytta. Vi har akseptert, og dermed legitimert, at vi kunne angi hverandre når vi så noen på gata i feil by til feil tid. Vi aksepterte at vi kunne bli dømt for lovbrudd dersom vi besøkte våre foreldre.

Vi har ganske enkelt akseptert at det er myndighetene som setter rammene for våre privatliv. Vi flokker oss til TV-skjermen når ministrene skal holde pressekonferanse, fordi vi lurer på hva vi nå får lov til, hvor kan vi dra, hvor mange kan vi være, hvor nært kan vi sitte, hvor kan vi se, hvem kan vi prate med, når kan vi le?

Jeg tror det er denne overgivelsen av egen autonomi, tapet av retten til å råde over eget liv, som er hovedkilden til den sakteflytende elven av tomhet som jeg ligger og driver i. Døren til mitt privatliv står på vidt gap, jeg har gitt fra meg nøkkelen. Viruset herjer fremdeles, det er uklart for alle når det egentlig er over, og myndighetene kan stå i døra når som helst, med nye forordninger. Vi våger ikke å glede oss til noe lenger, alt kan avlyses, når som helst.

Jeg føler at vi har gjort dette sammen, jeg skylder derfor ikke på noen. Myndighetenes håndtering er en forlengelse av det vi er. Vi er tillit, grenseløs tillit. Derfor er det så lett for oss å overlate beslutninger til systemet, og slutte rekkene. Den fysiske helsen har hatt rangen – vi har ikke tatt oss tid til å fundere over ettervirkningene av myndighetenes totale intervenering.

Mitt russekull driver nå og planlegger 36-årsjubileum. Jeg elsker vennene mine fra gymnaset, vi var sammen da alt skjedde. Russ 2022 kjenner knapt hverandre, de har blitt fratatt kjernen i det som skulle vært to av de viktigste årene i deres liv. Vi har hele ungdomskull, hele studentkull, som ikke har fått oppleve hva det vil si å være med hverandre, for hverandre.

Normalen fins ikke lenger, det er derfor det blir så tungt å skulle finne tilbake til den. Om flere har det som meg, trenger vi å samtale om alt som har skjedd, om alt vi har håndtert og akseptert, om det vi har mistet – det vi trodde var umistelig. Kanskje blir det ikke helt bra igjen før vi får tilbake nøkkelen til inngangsdøra. Og får oss kodelås i stedet.