Ronny Brede Aase har lagt hele seg, og det sier ikke lite, i en veldig god serie om vekt og helse, som har ført til en offentlig samtale om forholdet mellom fysisk og psykisk helse. Det er all grunn til å hilse debatten velkommen, for det er ikke lett å være tung i dette landet.

Jeg var nøyaktig fem kilo ved fødselen. Det var mye, men det skulle bli atskillig mer. Da jeg var barn, fikk jeg stadig vekk høre at jeg hadde bollekinn. I tillegg stammet jeg, og var såpass sein å springe at fotballtreneren sa at de andre skulle spille løpepasningene rett i beina på meg. Det var et under at det gikk bra, men da en snill helsesøster sa at jeg hadde «idealvekt» som 50 kilo tung tolvåring, så gikk det litt bedre.

Men nå har det bikka vrangveien, vekta stopper ikke før den viser 108 kilo, og selv en nesten to meter lang mann må da innse at han ikke er normal lenger, langt mindre «ideell». Jeg er ikke engang lett overvektig, jeg er overvektig, og en av dem som bidrar til at nordlendinger nok en gang skjemmer seg ut på FHI sine fylkesoversikter, vi er fetest i landet.

Jeg har prøvd å gjøre noe med saken, for noen år siden gikk jeg ned en 8-10 kilo, og der har jeg ligget siden og egentlig trodd at jeg var ganske OK. Det viste seg dessuten langt vanskeligere å gå ned ytterligere, jeg ble etter hvert langt mer bekymret for å miste meg selv enn at jeg ikke mistet de kiloene, så da lot jeg heller være.

Dessuten skjønner jeg meg ikke helt på den BMI-en, jeg må helt tilbake til toppformen jeg hadde i 20-årsalderen for å være normal igjen, faktisk kan jeg slanke meg hele 34 kilo og fortsatt visstnok være normal. Jeg lover, jeg hadde ikke kjent meg noe nær normal om jeg var 74 kilo.

Debatten som har fulgt i etterkant av Ronnys program har vært ganske forvirrende. Professorer har kranglet så busta fyker om helseeffekten av å være normalvektig vs overvektig, over hvor sunt det egentlig er å slanke seg og ikke minst, hvor nyttig det er å slanke seg. Noen sier det ikke hjelper uansett hva man gjør, kroppen skal visstnok foretrekke å vende tilbake til det drøyeste den har vært på.

På toppen av det hele kommer både Harald Eia og FHI og sier at samfunnet trenger at jeg slanker meg – alt annet er uakseptabelt. Skattebetalerne, særlig alle de særdeles normalvektige i Oslo, sitter utålmodig og venter (eller, de løper sikkert). Argumentet er at siden jeg gir blaffen i Statens kostholdsråd og med viten og vilje spiser meg oppi helseproblemer, så påfører jeg samfunnet en byrde og en kostnad.

Det er vanskelig å forstå budskapet på annet vis enn at de som ikke klarer å slanke seg i det minste bør si unnskyld, og skamme seg. Men både Ronny og de snille og sikkert lett overvektige professorene sier at det er enda mer skadelig å skamme seg enn å prøve å bli normal. Også de strenge Oslo-professorene prøver å trøste litt – de sier at det ikke er så farlig for den enkelte å være overvektig, men at det ikke må bli for mange, for da blir det et samfunnsproblem.

Er det rart en overvektig stakkar er litt forvirret? Jeg innser at problemstillingene er komplekse, men våger meg likevel på noen forenklinger. For det første synes jeg FHI bare kan drite i å publisere fylkesvise oversikter over hvem som er fetest i landet her. Det hjelper ingen. Vi vet vi sliter her nord, vi er både dummest og fattigst, tannløs og togløs. Vi trenger ikke å høre at vi er fetest også - så dropp det. Oslofolk trenger ikke å høre at de er tynnest heller, de kommer til å bli hysterisk tynne til slutt.

For det andre kan myndighetene bare slutte å snakke om vekt som et samfunnsproblem og tro at det ikke treffer den enkelte. De sier om BMI at det ikke er et godt mål på enkeltpersoner, men gir et godt bilde på samfunnet som helhet. Vel, det er faktisk ikke samfunnet som er overvektig, det er jeg. Problemet er stort nok for den enkelte, om man ikke skal gjøres til en samfunnsfiende på toppen av det hele. Så kutt ut samfunnssnakket og gi hjelp og råd til enkeltpersoner i stedet.

Og da, for det tredje, har jeg et forslag til den enkleste form for hjelp: Lag nytt BMI-språk. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan noen kunne finne på å putte «normal» inni der. Det er så inn i hampen ekskluderende å få høre at man ikke er normal. Jeg trodde «normalitet» var ute av psykologien for lengst. Kunne man ikke gjøre det hele mer lystbetont, kanskje til og med humoristisk, og ikke være så fordømt samfunnsmedisinsk av seg?

18,5 eller mindre: I slankeste laget. 18,5-25: Høvelig vekt 25-30: Trivelig vekt 30-35: I triveligste laget 35-40: Han steike

I motsetning til unge som virkelig sliter, er jeg en voksen mann, med jobb og barn og babe og alt i orden. Jeg tåler at myndighetene peker meg ut som et samfunnsproblem, jeg sover greit for det, og kjenner meg ikke beglodd for mitt fett. Men helt på plass er jeg likevel ikke. For det hadde vært best om jeg var normal.