Det er en politisk sannhet at Senterpartiet er Norges mest effektive og brutale forhandlere når makt og posisjoner skal fordeles valgnatta. Så opplest og vedtatt at det er en politisk klisjé. Ulven i fåreklær, for å bruke en fiffig metafor på det rovdyrfiendtlige bondepartiet.
Det sitter imidlertid langt inne å komme med en slik analyse om dagens Senterparti i Tromsø. Partilaget gikk opp i liminga for ett år siden, og fremstår som et hullete lappeteppe, med en utskremt ordførerkandidat med kun en drøy måneds fartstid på toppen av lista. Kathrine Strandli, som hun heter (for de som ikke har fått det med seg), fremstår mer som Rødhette, enn som ulven.
Gunnar Wilhelmsen, i sin selvtillit med gode målinger i ryggen, virker å ta Senterpartiet for gitt. Og er det en som er vant til å håndtere ulver i fåreklær etter en karriere i næringslivet, så er det vel han. Det er vanskelig å se for seg hvordan Strandli skal vinne store seiere i dragkampen på rådhuset i de sene nattetimer – verken med Høyre eller Arbeiderpartiet. Sjansen for at hun blir slukt med hud og hår er langt større.
Det er nok den viktigste grunnen til at Wilhelmsen bør vokte seg for å innkassere seieren for tidlig – selv når man legger til grunn at Bjørn Gunnar Jørgensen og Frp står ved sitt ultimatum, og at Høyre står ved sin bompengestøtte.
For hva har Senterpartiet igjen for å sitte i et flertallssamarbeid som den absolutte junior? Partiet ligger an til en skrell av de sjeldne, der Strandli kan bli det siste bladet igjen på dagens firkløver i kommunestyret. Vil det være godt nok å få flyttet kvaløyforbindelsen høyest opp på prioriteringslista i bompengepakken?
Nå har bompengene fått virke så lenge at mange av distriktsvelgerne som pendler til byen for lengst har sett at de kommer mye billigere unna bompengeregninga enn de gjorde med drivstoffavgiften. Økonomisk har den saken mistet kraft blant partiets kjernevelgere.
Trolig vil partiet ha mer igjen for å innta rollen som Rødt har i kommunestyret i dag: Et obsternasig støtteparti som kan markere avstand der det passer. Da står Wilhelmsen igjen med et valg mellom pest og kolera, sett med tradisjonelle Arbeiderparti-briller: Fløypartiet Rødt, eller borgerlige Venstre.
Forhandlingene med Rødt kan bli en interessant affære. Selv om Rødts listetopp Peder Joakimsen også er et noe ubeskrevet blad i tromsøpolitikken, har han rukket å vise fram mye mer av hvem han er enn nevnte Strandli. Joakimsen vil inn i varmen, og han virker villig til å knuse både ett og to egg for å lage omelett.
En konstellasjon som kan bli enklere å svelge for Senterpartiet, og ikke minst MDG, er om Wilhelmsen får med seg Venstre og Irene Dahl på det rødgrønne laget. Wilhelmsen har heller ikke vært lenge nok i politikken til å ha utviklet den utpregete antipatien mot Venstre som mange på venstresiden har.
Irene Dahl virker heller ikke å være særlig hardt rammet av håpløs bedrevitende arroganse, en lidelse mange Venstre-politikere sliter med. Venstre kan, i motsetning til Senterpartiet, trolig tjene på å få en finger med i flertallet, og en bit av oppmerksomheten i den daglige politikken. Men hun kan vise seg å bli et seigt bein i forhandlingene med de rødgrønne. Hun trenger en god begrunnelse for å gjøre det store spranget over på rødgrønn side.
Alle disse vurderingene sitter det allerede partifolk av ulike farger og vrir på inne på rådhuset. De er alle avhengig av at verken Høyre eller Frp bløffer. Men gjør de det, er det ingen ulver i fåreklær de trenger å passe seg for. Da kunne de like gjerne satt gaffelen i seg selv.