Den største krisen av dem alle er det ordet krise som opplever, et ord som er så inflasjonstruet at det ligner en reell krise på ordets egne vegne. Krise-krisen er sannelig prekær.

«Det er helt jævlig. Rett og slett helt jævlig». Jeg hadde åpnet pushvarselet «Krise i Brann» på telefonen, som jeg trodde gjaldt brannen i sentrum av Levanger, der flere gamle og verneverdige trehus hadde blitt flammenes rov. Moren min er derfra, så det føltes nært, på en rar måte. Og det er jo uansett krise når slike bygg brenner. I hvert fall for dem som bor der, samt for byantikvarer og de som er over snittet opptatt av slikt.

Men det var ikke der krisen utspant seg. Det var mer krise enn som så. Det var kvinnelaget til fotballklubben Brann som hadde tapt en fotballkamp. I fjor hadde de vunnet serien. Nå lå de på sjetteplass. Det var fullstendig krise. Sitatet over her var fra Brann-keeper Aurora Mikalsen til NRK etter kampen, kunne TV2 videreformidle. «Dette skal ikke skje», sa TV 2s fotballekspert Ingrid Ryland. Det var krise.

Ordet krise nevnes for øvrig ikke én gang i selve saken, av noen. Men det har ordet i overskriften, sånn bare for å understreke alvoret. Derfor er verken saken eller TV2 noe unike her. Ordet krise er derimot ordet man bruker når det er tomt for blokkbokstaver, utropstegn og krigstyper, når saken trygler og skriker etter økt oppmerksomhet, for å gi det hele et mer alvorstynget preg, at nå, nå er det pinadø helt krise.

Googler du ordet krise, kommer det opp forslag til krisehjelp fra tunge institusjoner innen psykiatri, og det linkes til hjelpeorganisasjoner som hjelper sivile rammet av svært alvorlige krigshandlinger, menneskerettighetsbrudd eller naturkatastrofer.

I Norge, der vi jevnt over har hatt en sammenhengende oppgangstid de siste 77 årene, altså fra krigens slutt i 1945 og til i fjor, da Putin utløste en global kriseflom på nær sagt alle felt, har antall kriser forekommet omvendt proporsjonalt med oppgangen, i hvert fall om man ser på bruken av K-ordet i norske medier siden frigjøringen.

Det er slikt man har verktøyet Retriever for, som inneholder data fra norske aviser helt tilbake fra tiden med brødmangel og fravær av internett. Her har jeg begått dyptpløyende gravejournalistikk for å se hvordan kriseordet har utviklet seg her på berget. Vi har jaggu ikke hatt det enkelt.

I bibelen nevnes ikke ordet krise én eneste gang. De visste åpenbart ikke hvor godt de hadde det. På midten av 1900-tallet skjer det derimot noe. Fra 1945 og helt frem til 1983, ble ordet krise brukt i norske medier med ganske jevnt trykk i kongeriket. I selve 1945, hvor jeg vil anta at det var ei og annen krise rundt om, var man nok etter hvert såpass tilfreds med tingenes tilstand utover våren at ordet krise totalt for hele året bare ble brukt et tosifret antall ganger, nærmere bestemt 94.

I årene frem til 1982 (304 ganger) går det jevnt litt opp og ned med krisa, med 1979 som toppnotering (410), da en angivelig lønnskrise holdt på å felle Oddvar Norlis regjering, ei krise Hanna Kvanmos SV angivelig satte en krisestopper for, som det står i VG-saken Bernt Olufsen og Per Norvik har skrevet sammen.

Herfra og ut begynner Norges oljesmurte økonomi å skyte fart mot himmelen, og mens levekår, trivsel, lykke og materiell velferd når stadig flere, sparker samtidig krisene inn på løpende bånd. I 1986 bikker vi fire sifre (1367), et tall som bare fortsatte å stige jevnt. Allerede i 2007 er vi oppe i 20.077 kriser i norsk media, før finanskrisen året etterpå sendte oss ut i en språklig krisebruk helt oppe i 38.962, som året etterpå holdt seg ganske identisk likt (38.259).

Nå var virkelig krisene kommet for å bli. Vi gikk inn i gjennomgående krisetider. Smørkrisen holdt på å kvele hele vår magre nasjon i en akutt mangel på fettoverskudd, og ble de neste årene avløst av både ribbekrise, eggkrise, priskrise og dopapirkrise. På herrelandslaget i fotball var det spisskrise, mens man i TUIL hadde stopperkrise.

I boligmarkedet – den mest kriserammede krisebransjen i Kriseland – var det krise på krise så langt meglerøyet kunne se. Det gjaldt selvsagt ikke bare dem.

Vi fikk flåttkrise, julegrankrise, sommererværkrise, snøkrise, insektkrise, reflekskrise, snuskrise, blåbærkrise, dieselkrise, viftekrise (det ble varmt noen sommerdager, og flere trengte vifter enn det fantes vifter å oppdrive i samme periode), kaffekrise, midtbanekrise, Nintendo-krise, laksekrise, høyrevingkrise, kornkrise og båtkrise. Avisene gikk sågar inn i ei aviskrise som bare har fortsatt, og som neppe vil gi seg, noen gang, heller.

I baderomsbransjen opplevde de flisekrise og hos Byggmakker var det markisekrise. Forsikringsselskapet IF led seg så vidt gjennom en polisekrise og rundt regnet annenhver uke har vært en kritisk Riise-krise for John Arne Riise etter han la opp som fotballspiller i 2017, som ble etterfulgt av nye Riise-kriser som manager. NRK radio gjennomgikk sommeren 2016 en akutt en reprisekrise, mens man hos H&M måtte håndtere en strevsom ekspeditrisekrise, attpåtil mens bilbransjens lease-krise herjet nådeløst.

Som om ikke dette var nok, kunne henholdsvis Nettavisen og Dagbladet melde at både Lovise og Lise i 2019 havnet i hver sin personaliserte krise, under de kreative bannerne Lovise-krise og Lise-krise. Så kom koronakrisen med munnbindkrise, spritkrise, vaksinekrise, SAS-krise, isolasjonskrise – og hyttekrise ble avløst av strømkrise, energikrise og kraftkrise, rentekrise, boligkrise og flyktningkrise.

Under radaren slet etter sigende også NRK humoravdeling av samme reprisekrise radioen hadde lidd av sommeren 2016. Krigen i Ukraina hjalp ikke akkurat på, den heller.

Og nå er det krise-krise. Når vi har passert midten av mai måned i år, har norske medier bare brukt ordet krise 12.776 ganger. Skal vi nå igjen fjorårets krisetall (39.682), må vi derfor henge i. Se derfor på denne teksten (der krise hittil er nevnt 105 ganger) som mitt krisebidrag (106) til et land i akutt, språklig krise (107).

Hvis vi ikke engang bikker bruken av krise-ordet (108) til over 20.000 ganger, kan vi erklære full krise (109), i hvert fall på vegne av krisen (110) selv.

Hai ei knallgod krisehelg (111)!

Hilsen Krisegon (112).