Derfor er det trist og vondt at det nok en gang er nødvendig å ta et oppgjør med antisamiske holdninger i Tromsø. Bakteppet er nå at en ung kvinne skal ha blitt utsatt for rasistiske bemerkninger for å snakke samisk på bussen. Hendelsen har, forståelig nok, vakt reaksjoner, og flere deler nå opplevelser om rasisme i det moderne Tromsø.
Rasismen mot samer kan være vanskelig å se for dem som selv ikke opplever den.
– Hver gang jeg har hatt på meg kofte på kveldstid i Tromsø, har det skjedd noe ubehagelig og rasistisk. Uten unntak, forteller rockmusiker Aslak Heika Hætta Bjørn til NRK.
Dette er en av mange rystende førstehåndsberetninger fra folk som opplever forkastelige og forhistoriske holdninger i Tromsø de fleste av oss trodde og håpet at for lengst var et tilbakelagt problem.
I en by der det å være inkluderende er noe vi gjerne skryter av, er dette ekstra ille, fordi det avdekker et glanset selvbilde som beklagelig vis ikke er kompatibelt med virkeligheten. Slik kan vi selvsagt ikke ha det. Dette er holdninger vi må til livs, og da har vi alle et ansvar for å ta til motmæle, men også å spørre oss selv hva slags holdninger vi selv sprer til andre.
All for form diskriminering er forkastelig, og rasismen mot alle slags minoriteter er noe fellesskapet må bidra til å eliminere. At samer, i Tromsø by, av alle steder, opplever regelrett hverdagsrasisme er svært forstemmende, og neste vanskelig å ta innover seg faktisk skjer. I tillegg er det både historieløst, kunnskapstomt og så fjernt at det åpenbart kan være betimelig å minne om følgende: Samer er norske. Samisk er et offisielt språk i Norge.
Spesielt voksne har et særlig ansvar for hvilke holdninger og verdier de overfører til yngre generasjoner. Og her er åpenbart ikke jobben gjort godt nok. Rasismen må lukes ut ved å utvise en nulltoleranse, og vi har alle et ansvar, fra øverste myndighetshold og til den enkelte av oss.
Derfor er skiltingen på UNN på både norsk og samisk et lite kostbart, men fint og symbolsk konsept, som nok har brakt inn et humant og inkluderende aspekt ved en diger helseinstitusjon, som forhåpentligvis videre har gitt institusjonene et anstrøk av humanisme som attpåtil kan ha hjulpet folk, psykisk som somatisk, og som har bidratt til å smelte kulturer sammen.
Tromsø har dessverre ikke noen entydig, stolt historie her. Det er vanskelig å glemme debattklimaet fra 2011, da det oppsto dyp, politisk splid om hvorvidt Tromsø skulle bli del av forvaltningsområde for samisk språk. I debatten ble det spredt regelrett løgn og hatefull retorikk av ledende politikere, barn og voksne opplevde å bli mobbet for sin kultur, og deler av Tromsø fremsto den gang både intolerant og fremmedfiendtlig.
Ni år etter skulle man tro verden hadde blitt bedre, og vi alle fall at vi hadde kommet lenger enn at folk skulle oppleve å bli trakassert på bakgrunn av kultur og etnisitet. Likevel viser det seg gang på gang at det er behov for å ta oppgjør om de antisamiske holdningene som fortsatt ikke slipper helt tak hos. For gufne holdninger verserer ennå i Tromsø, og da må kampen mot det fortsatt kjempes på arbeidsplassen, i avisspaltene, i kommentarfeltene i sosiale medier og ute i de tusen hjem.