Nå er det kjipt. Kjipere enn i vår, da alt var nytt og folk var litt forvirret og nysgjerrig – som en hund som fikk ferten av noe nytt og spennende. Vi stakk nesa inn i hjemmekontorløsninger, vi lukta litt på hamstring i butikkene, vi logra litt med halen over reduserte klimautslipp og nye redningspakker fra regjeringen.
Det var liksom litt krise, og liksom-kriser er vi gode på her til lands, bare spør oss som er gamle nok til å huske smørkrisa. Litt forandring i hverdagen, en ørliten følelse av nød, en knivsodd usikkerhet, nervøse børser. Spennende. Vi satte surdeig og nøt online yoga.
Nå er det ikke sånn lenger. Nå synes jeg det hele bare er en eneste stor saus – jeg føler at jeg ligger i fosterstilling og bare venter på Pfizer. Jeg puster lettet ut hver eneste gang jeg kan slå av en videokonferanse, jeg har kuttet ut webinarer, jeg blåser en lang marsj i nettkonserter, orker ikke tanken på å gå på teater på zoom, jeg vil enten være live eller være i fred, til det er over (aldri før har «live» og «i live» vært nærmere hverandre som begrep).
Ære være de som ser på koronatiltakene som en mulighet, som en ny modus operandi for menneskeheten. Forsvarssjefen mener at 200 av de 300 innsparte reisemillionene skal bli permanente innsparinger, det må nesten bety at to av tre menneskemøter skal erstattes av videomøter i fremtida? Andre mener at vi nå har lært så mye av håndhygiene at vi kommer til å fortsette å sprite oss og reservere oss mot håndtrykk.
Jeg er ikke der.
For all del – for klimaets skyld tror jeg absolutt på endring i reisemønster, helgeturer til New York kommer til å bli de nye harryturene, Oslo-reiser for totimersmøter kommer til å erstattes av en noe lengre Oslo-agenda blant distriktenes utsendte. Men at vi skal videreføre de menneskefiendtlige omgangsformene vi nå er tvunget inn, utover det helt påkrevde, tror jeg ingenting på.
Det skjønne skjønnet
Hvis vi tenker oss litt om, så hadde vi i språket vårt, før korona, noen etablerte, utelukkende negative språklige betegnelser på visse handlinger. Å «gi folk en albue» har aldri vært en særlig hyggelig ting å gjøre. Særlig ikke når det kommer i kombinasjon med «en kald skulder» – noe som gjerne er resultatet når vi snur oss litt bort for å klare å rekke ut albuen. Det hjelper heller ikke særlig mye på vennligheten dersom vi forsøker å erstatte en spiss albue med «en kakk på leggen».
Om jeg ikke har vært en klemmer før, så kommer post-koronautgaven av meg til å være på latino-nivå – folk er herved advart. Det kan komme til å gi noen pussige scener på jobb når en nyvaksinert, tometers skjeggete fyr byr på hele rekkevidden til en like skjeggete, halvgammel kollega – men det får stå sin prøve. Og jeg tror ikke jeg er alene. En fyr jeg kjenner holdt en uhøytidelig spørreundersøkelse på Facebook her om dagen hvor han spurte hva folk savnet mest fra tiden før korona. Omtrent alle svarte noe med klemming eller fysisk kontakt.
En pikefinger i stompen
Kanskje det er noe av det eneste positive med korona – at vi har skjønt hvor sosiale vi er, hvor avhengige vi er av å være sammen – ikke på video, men sammen sammen. Kan det virkelig være slik at nordmenn er i ferd med å anerkjenne verdien av en klem? I så fall har kanskje kuren hatt noe for seg.
Nå står jula for tur, og handelsstanden gjør sitt beste for å glede oss med såkalt «black week». Det kunne kanskje høvd med en annen farge i denne tida, men det er en annen sak. Jeg tror uansett at jeg har mange med meg når jeg bare noterer, vagt i sidespeilet, at det nå fins kjøkkenmaskiner på 50 prosent eller barberhøvler til gi-bort-pris, og at man må skynde seg, begrenset tilgang.
Det har aldri vært mindre aktuelt, ikke engang da jeg skulle til folketannrøkta som tiåring, å skynde seg. Det får være så billig det vil for min del, for det er med meg som med MDGs nestleder, Harstads Kriss Rokkan Iversen, som skriver på sosiale medier: «Det jeg ønsker meg mest av alt er FOLK, i alle sine vidunderlige former og farger. Aldri har Black Week vært mer meningsløst for meg. Herregud, som jeg savner dere – alle sammen.»
Hvordan få råd til å bo i byen
Sånn er det. Ikke rart at den julesangen som spilles mest i år er «All I Want for Christmas Is You». Alt det andre julestyret får bare komme, og gå. Du grønne glitrende tre god dag og farvel. Nå handler det bare om å holde ut, vi er på oppløpssida.
Så blir alt bra.