Min kjærlighet er ikke annerledes, men andres hat skiller den ut.
Den fremmede på kafé som kaller utseendet mitt «bortkastet».
Mannen i gågaten som spør hvorfor vi «ikke vil dele».
Guttegjengen i parken som maser om å få se på.
«Er dette et trygt sted?» streifer alltid tankene mine før jeg tar henne i hånden.
Jeg tenker ikke over at å gå hånd i hånd med henne er annerledes før jeg får blikkene. Og kommentarene. Og trakasseringen.
Min kjærlighet er ikke unaturlig, men for noen kommer skepsisen like naturlig.
Hjertebanken som følger med spørsmålet «er du skeiv?» fra bekjente.
Klumpen jeg får i halsen av ikke å vite hvordan de jeg er glad i, vil reagere.
Tanken på at en ny personlighet kan bli tildelt meg når folk får vite om legningen min.
De er jo allierte, men de ser ikke skepsisen i sitt eget blikk.
De er jo aksepterende, men de hører ikke seg selv si «æsj» når jeg forteller om vårt første kyss.
De er jo ikke homofobiske, men de føler ikke avvisningen jeg føler, når de sier «det er greit for meg altså, bare ikke press det på meg».
Min kjærlighet eier ingen skam, men andres fordommer gjør meg skamfull.
I Norge kan jeg ikke bli dømt for legningen min, men noen dømmer meg daglig.
Frykten for å korrigere dem, rette «han» til «hun».
Frykten for kveruleringen jeg har hørt så altfor mange ganger.
Vil de snakke om evolusjon, referere til omstridte teoretikere og fortelle meg hvordan menneskearten ville vært utryddet om det var naturlig å være skeiv?
Vil de sette spørsmålstegn bak legningen min, stå på sin selverklærte rett til å grave i privatlivet mitt og kreve bevis for seksualiteten min?
Vil de brette opp ermene, knytte høyre neve og gi meg en på trynet?
Jeg burde ikke ha barbert hodet, tenker jeg – det lange, blonde håret var tryggere, så mer heterofilt ut.
Min kjærlighet er ikke farlig, men andres hat gjør det farlig å bære den.
Mai går over i juni, og jeg kikker meg alltid en ekstra gang over skulderen mens vi går sammen langs gaten.
«Er dette et trygt sted?» streifer alltid tankene mine før jeg tar henne i hånden.
«Hva om de har våpen?» ligger fremst i tankene mine hver gang jeg vil gi henne et lite kyss på kinnet.
Juni 2022 kom, og en måned for feiring ble til en måned fylt med frykt.
Hver gang jeg viser min kjærlighet, risikerer jeg at noen andre viser sitt hat.
Én måned i året får jeg lov å «presse det på deg».
11 måneder i året kjenner jeg på lettelsen over at «kjæreste» er et kjønnsnøytralt ord.
12 måneder i året må jeg risikere å ta imot andres hat hver gang de spør meg om min kjærlighet.
Debattanten er styremedlem i Tromsø Amnesty Ung og landsstyrerepresentant for Troms og Finnmark i Sosialistisk Ungdom, men skriver på vegne av seg selv.