Klokken 22.00 den 27 juli 1953 ble det inngått en våpenhvile mellom Nord-Korea og en FN-hær ledet av USA. Med den begivenheten var den væpnede delen av den da tre år lange Koreakrigen over. I FN-hæren som støttet Sør-Korea inngikk de tre skandinaviske landene. Sverige med et nøytralt sykehus i Busan i sør, Danmark med det nesten nøytrale hospitalskipet Jutlandia, og Norge med et militært feltsykehus. Denne kronikken er om de norske sykepleierne som tjenestegjorde ved NORMASH.

Koreakrigen utviklet seg fra en bevegelig krig fra nord til sør og tilbake til nord igjen, til en artillerikrig på grensen mellom dagens Nord- og Sør-Korea. Helt sikre tapstall finnes ikke, men 1,5 millioner sivile og soldater er beregnet drept og 2,5 millioner sivile og soldater, såret. Tallene er uhyrlige, og behovet for helsehjelp var stort. Det var grunnen til at Norge besluttet å sende et feltsykehus, offisielt et sivilt Røde Kors-sykehus, i realiteten militært, til krigen i Korea. Akkurat det var ikke noe nytt, foruten Vinterkrigen i 1939-40, var norske feltsykehus i utlandet delvis Røde Kors og delvis militært.

Akkurat krigen i Korea brakte med seg innovasjoner som har hatt stor betydning for utviklingen av helsetjenesten i Norge. Men den brakte også med seg en viktig erfaring som er i ferd med å gå i glemmeboka i dag, samt en anerkjennelse av sykepleieres kompetanse som fortjener å bli husket og den ga hjelp til gjenoppbygging. Jeg vil videre i denne kronikken se på disse fire sidene ved NORMASH. I seg selv var mobile feltsykehus en innovasjon som kombinerte viten om at tidlig helsehjelp reddet liv med ny teknologi som medførte at et sykehus kunne lastes på biler og kjøres helt til frontlinjen. De ble Mobile Army Surgical Hospitals, MASH, og det norske ble naturligvis NORMASH.

Det første helmanøvrerbare helikopteret ble fløyet i 1936 av en kvinnelig testpilot. Under Koreakrigen var små helikopter med plass til pilot og en passasjer, tiltenkt å hente ut nedskutte piloter bak fiendens linjer. De ble snart benyttet til å frakte sårete soldater til MASHene. Ved å benytte bårer på flottørene til de små Bell-helikoptrene, ble det plass til to pasienter. Da kevlarvester var tatt i bruk og soldatene var i skyttergraver, ble mange truffet i kjeven. For å unngå at de skulle drukne i eget blod, begynte pilotene å legge dem på siden i det som vi i dag kjenner som stabilt sideleie. I dag kan vi ikke tenke oss et helsevesen uten helikopter og stabilt sideleie er et førstehjelps grep alle kan. Litt anekdotisk: Under Koreakrigen ble helikopter gitt kjælenavnet «Copters». Først med Vietnamkrigen ble de «Choppers».

Et MASH var konstruert med 60 senger. Med mangelen på sykehus ble de snart utvidet. Da NORMASH kom i 1951 var de amerikanske MASHene forlengs blitt stasjonære og med langt flere pasienter enn de var konstruert for. Problemet var at det ikke var faglært personale til å drifte store sykehus. Ved NORMASH var de tro til konseptet med 60 senger som de hadde faglært personale til å drifte. Det var en viktig faktor som gjorde NORMASH til et langt mer effektivt sykehus enn de amerikanske MASHene; bare bruk av sykepleiere til sykepleieres oppgaver og tilstrekkelig med faglært personell. Amerikanske MASHer er rapportert å ha mottatt 400 pasienter på en natt. Det samme antall er dokumentert mottatt ved det mindre NORMASH. Denne lærdommen med effekten ved bruk av faglærte hender, er dessverre gått litt i glemmeboka i dag der antall hender telles, mens det ved det effektive NORMASH ble telt faglærte hender.

De fleste av de norske sykepleierne var operasjonssykepleiere. I Norge hadde sykepleiere fått offentlig godkjenning først i 1948 og i militær sammenheng var kvinner sivile og ble nektet militære stillinger. I Korea ble de en del av U.S. Army og fikk offisersgrader i samsvar med sin kompetanse. Operasjonssykepleiere ble løytnanter eller kapteiner, og sykepleiere ble fenriker eller løytnanter. Da våpenhvilen ble inngått 27 juli 1953 var det kun en nordnorsk sykepleier ved NORMASH. Det var kaptein Sigrid Bugge fra Bodø. Bugge var da oversykepleier ved NORMASH. Som sjefsykepleier gikk hun inn i lederteamet sammen med kirurg som var sykehusets sjef og administrasjonssjef som var yrkesmilitær. All daglig drift av sykehuset var hennes ansvar. Under rushene når pasienter kom i stort antall, rapporterte alle soldater til oversykepleier som administrerte dem etter behov.

Militærets anerkjennelse av deres kompetanse var underordnet og det oppsto konflikter om sykepleieres manglende vilje til å underordne seg militær oppførsel. Faglig er det likevel interessant. I krig ble sykepleieres kompetanse verdsatt på lik linje med legers kompetanse og offisersgradene gitt i Korea i perioden 1951–54 var sammenfallende for begge faggruppene.

Sykepleierne ved NORMASH forsto i likhet med all medisinsk personell ved NORMASH, seg selv som humanitære hjelpearbeidere. Alt i 1950 tok danske Kai Hammerlich initiativ til et møte med de skandinaviske land ombord på Jutlanida. Formålet var planlegging av gjenoppbygging av Koreas helsevesen. Undervisningssykehuset National Medical Center ble drevet av de tre skandinaviske land fra 1958 til 1968 før det ble overført til sørkoreansk eierskap. Også NMC er en del av Norges innsats i Korea. I Sør-Korea er ikke Norges, eller andre FN-lands innsats, glemt. Der de kan har de tilbydd veteraner helsehjelp og skolegang og etter hvert som veteranene har falt bort har de tilbydd det samme til barn og familie av veteranene.

Ville innovasjonene vi ser fra Korea skjedd om det ikke var krig? Svaret er ja, men kanskje ikke like hurtig. Krigen delte et land og ga like mye lidelse og død i Nord-Korea som i Sør-Korea. De betalte en høy pris for fremskritt som virker inn på vår helseorganisasjon den dag i dag. Å studere sykepleie i krig gjøres ikke for krigens skyld. Verdien av å akademisere sykepleien med historiestudium av krigssykepleie, er at det gir oss en ramme for å studere praksis. Det gir oss et verktøy for å beskrive betydningen av faglærte sykepleiere i katastrofer, så vel som i dagliglivet. Koreakrigen ga død og lidelse, men også fremskritt. Begge deler bør minnes ved markeringen av 70-årsdagen for da kanonene tidde langs den 38 breddegrad.