Forhandlingene om ny politisk plattform i Tromsø landet uten større problemer. Det er egentlig godt gjort, når hele fem partier skulle bli enige. Det var ikke gitt at Senterpartiet skulle bli med i et forpliktende samarbeid denne gangen, etter partiet buklandet på valgdagen og kun fikk inn én representant i det nye kommunestyret.
Det hjalp heller ikke at Ap-ordfører Gunnar Wilhelmsen etter valgseieren selvtilfreds og raskt konkluderte med flertall til rødgrønn side, på tross av at Senterpartiet hadde signalisert at deres støtte ikke kunne tas for gitt.
Partiet valgte likevel å gå inn i samarbeidet. Det skyldes nok at de så at de trolig ville forsvinne i enda større grad i en uoversiktlig opposisjonstilværelse, med flere minipartier, som i en flertallskonstellasjon der de er minste junior.
Det var lite troverdighet i uttalelsene om at partiet var «skeptisk til Rødt», når de to partiene her i røde Tromsø er hjertens enige i saker som spenner seg fra både sosial boligpolitikk til løsningen på fastlegekrisen og mat i grunnskolen. Hvis det var én sak partiet med tyngde kunne trukket seg på, så var det spørsmålet om prioritering av ny kvaløyforbindelse.
Der lot partiet seg avspise med en formulering i plattformen som lyder som følger: «Kvaløyforbindelsen ligger fast i Tenk Tromsø». Så lenge den har samme nummer på kølappen som den har i dag, er den i praksis skrotet. Med de siste par årenes prisutvikling er det ikke en sjanse for at det er nok penger igjen i bompengeprosjektet når det er kvaløyforbindelsen sin tur.
SV var etter sigende det partiet som var de mest vriene i sluttspurten av forhandlingene. Det dreide seg om makt og posisjoner. Men Arbeiderpartiet, som ledet forhandlingene som det desidert største partiet på rødgrønn side etter valget, hadde vært smarte: De sørget for at forhandlingene om politikken ble gjort først. Når man er blitt enige om de politiske sakene, og alle har fått gjennom en hjertesak eller to, er det mye vanskeligere å bryte ut på grunn av krangel om taburetter.
Årsaken til at SV steilet var at Arbeiderpartiet sopet til seg omtrent alt av politiske lederposisjoner. Partiet er riktignok dobbelt så store som nummer to, SV, og røkla er minipartier. Likevel: Fordelingen er slående: Ap har ledelsen i tre av fire utvalg, i tillegg til formannskapet og hasteutvalget for sosial utjevning. SV måtte gi fra seg en hovedutvalgsleder sammenlignet med sist periode, men fikk til gjengjeld varaordføreren.
En utvalgsleder-posisjon er normalt sett en mye tyngre og mektigere rolle enn varaordføreren, der man har saksportefølje og kan trekke på utredningskapasiteten til de relevante seksjonene i kommunen. Men varaordførerrollen er også litt hva man gjør den til. Der Senterpartiets Marlene Bråthen i sist periode ikke maktet å synliggjøre egne og partiets gjennomslag fra denne posten, kan det godt tenkes at den unge og meningssterke Sigrid Hammer fra SV klarer å få langt mer synlighet og uttelling.
I motsetning til Senterpartiet, SV og MDG, gikk Rødt til forhandlingene med tydelige krav som var bredt spredt for alle og enhver i forkant. Det er risikabelt, fallhøyden blir stor. Strategien skulle vise seg å være god: Partiet fikk uttelling for hele tre av fire krav. Nå skal det påpekes at partiet de siste dagene før forhandlingene maktet å krympe kravene sine såpass i størrelse at de ikke ble et umulig problem for kommunebudsjettet. Da ble de også vanskelige å avvise.
Den som skulle vise seg å reagere sterkest på Aps sterke dominans i Tromsøs nye styre og stell, var noe overraskende Frp-topp Bjørn-Gunnar Jørgensen. Han var lynsnar med å rykke ut og stemple de rødgrønne som grådige kommunister, der de kun maktet å avse opposisjonen et nestlederverv i ett hovedutvalg.
En slik kritikk kler Jørgensen dårlig. Ikke bare virker den generelt sutrete, men det slår kraftig tilbake på ham selv fordi han er den politikeren i hele tromsøfloraen som folk tydeligst forbinder med kollapsen på borgerlig side, all den tid han egenhendig sørget for å torpedere mulighetene for samarbeid med sitt ultimatum om bompenger.
Hvis det skal kåres én vinner av den siste ukens forhandlinger, og det skal det, er konklusjonen åpenbar: Det er Arbeiderpartiet. Så vil tiden vise om det gamle maktpartiet klarer å dele litt av kaka med sine partnere.