Alt den 15 år gamle jenta ville var å gi flere skoleelever en følelse av å være inkludert.
Fra vervet i ungdomsrådet tok Alina Wilhelmsen til orde for at ungdomsskolene i hjembyen også burde ha kjønnsnøytrale toaletter. Altså, ikke å fjerne jente- og guttetoalettene, bare få omgjort ett av mange for de som identifiserer seg som kjønnsnøytrale.
Vi vet at tiltaket koster minimalt og vil bety mye. Og hadde man ikke visst bedre, kunne man trodd det var en selvfølge.
Alina kom i skade for å tro at dette var et positivt forslag, noe alle ønsket; økt toleranse, plass til flere, forbedringer som ikke skader noen.
Så feil kunne hun ta.
Vi vet i hvert fall at i løpet av noen timer var lokalmedias kommentarfelt fylt med så mange hundre doser hets mot henne at de måtte stenges og delingen av saken måtte slettes.
Familien opplevde plutselig å leve i frykt og selv følte tromsøjenta seg fullstendig maktesløs. 15 år.
Det var ikke medelever som sto bak hetsen, eller for den saks skyld foreldre, men i størst grad eldre menn. De som overhodet ikke er berørt av endringer på ungdomsskoler.
Vi vet at Alina Wilhelmsens opplevelse ikke er enestående, at den er mer regel enn unntak.
Hva har ikke modige Ella Marie Hætta Isaksen vært nødt til å lese om seg selv under de siste ukenes kamp for rettferdighet. Vi vet at sametingspresident Silje Karine Muotka forteller om en enorm mengde hets og drapstrusler som går på alt fra utseende til kjønn og etnisitet.
Og vi vet at Lan Marie Nguyen Berg – en av de jeg beundrer aller mest her i landet, uavhengig av politikk – utsettes for så mye hets og trusler at politiet til stadighet må beskytte henne. Presset hun utsettes for er umenneskelig, og hvor hun henter krefter og mot fra til fortsatt å stå opp for det hun tror på, er en gåte. Respekten min er grenseløs.
Vi kan være sikre på at alt dette først og fremst er et problem for de som blir utsatt for hets, sjikane og trusler, for det kan virkelig knuse mennesker fullstendig.
Smartere folk enn meg har for lengst slått alarm om at vi også skades som samfunn. Vi vet at når kvinner skremmes til taushet, har vi ikke bare et enormt demokratisk problem – vi mister retningssansen fullstendig.
Vi var lenge på rett vei, men vet at vi nå på mange områder famler oss tilbake mot et samfunn de fleste av oss trodde vi hadde tatt farvel med.
Vi vet for eksempel at i USA, lenge et forbilde for oss, har millioner av kvinner mistet fundamentale rettigheter, som retten til å ta abort. Unge kvinner med færre rettigheter enn mødrene deres hadde.
- Kvinner under 30 er hardest rammet av hat og trakassering på nett, ifølge en rapport fra Likestillings- og diskrimineringsombudet. Da vet vi det.
Akkurat som vi vet at det er et skyhøyt flertall av menn som bedriver hets mot kvinner. Jeg tror nesten vi må være enige om det. Vi må også være enige om at slett ikke alle menn hetser kvinner.
Vi vet at det i hovedsak er menn som utfører vold mot kvinner.
Den siste uka har vi lært at hver femte kvinne opplever å bli voldtatt. Hver tiende kvinne har opplevd alvorlig partnervold. Til kategorien «alvorlig partnervold» hører ett eller flere av følgende forhold:
«Slått med knyttneve eller hard gjenstand, sparket, tatt kvelertak, banket opp, truet med våpen.»
Vi vet at vi har noen valg å ta nå.
Kunne ett forslag være å bruke litt tid på å tenke igjennom hva vi aksepterer av holdninger og adferd mot kvinner?
Så vet vi jo at ingenting slår handling. Handling kan for eksempel være å stå opp mot uretten, si tydelig ifra, ikke akseptere. Vi vet at dette er effektivt.
Det koster selvsagt, men vi kan jo minne oss selv på at prisen uansett er tusen ganger rimeligere enn den mange kvinner betaler hver dag. Også det vet vi. Egentlig.
Det er ingen grunn til å gi opp noen, men pragmatikeren i meg tror vi har aller mest å hente hos de unge. Vi kunne jo derfor advare sønnene våre mot influensere som Jordan Peterson («Ideen om at kvinner har blitt undertrykt gjennom historien er en motbydelig teori» / «Det er ingen tvil om at likestilling destabiliserer samfunn») og Andrew Tate («Kvinner bærer selv noe av ansvaret for å bli voldtatt» / «Kvinner er menns eiendom»).
Vi kunne snakke med gutta våre om respekt (for alle) og vi kunne være nøye med hvordan vi uttrykker oss rundt middagsbordet. Eller lunsjbordet på jobb. Vi vet at det har noe å si.
Vi kunne passe på hva vi sier i garderoben eller ta oss bryet med å si ifra når vi hører «morsomheter» i de samme gardebobene, enten det er snakk om «artigheter» på kvinners bekostning, eller på minoriteters eller andre som undertrykkes.
Vi kunne kort og godt oppføre oss som folk. Muligheten er jo der, det vet vi.
Og vi vet at det dessverre er mer:
For noen dager siden la Kvinnehelseutvalget fram sin rapport. Ingen ble overrasket, men det var temmelig nedslående, det var jo det.
Kort sagt: Kvinnehelse blir systematisk neglisjert i Norge. Sykdommer som spesielt rammer kvinner, har lavere status.
Kvinner får dårligere behandling også for sykdommer som ikke rammer kvinner spesielt.
«Kvinners stemmer har ikke fått gjennomslag i utformingen av helsepolitikk og helsepraksis gjennom årene», konkluderer Kvinnehelseutvalget.
Nå vet vi det også.
I dag er det 8. mars. I 2023 skjønner vi at Kvinnedagen ikke er kvinners anliggende alene. De fleste av oss har også forstått at likestilling er i alles interesse. Vi vet at vi har en lang vei å gå, og at det haster med å ta stilling, siden det nå går i feil retning på flere områder.
Og la oss, som et minimum, spare kvinner for utsagnet om at kvinnedagen er blitt overflødig. For dette vet vi:
Det er løgn.