Kirkegården på julaften er et magisk sted. Alle andre dager i året kan det føles øde, kaldt og forlatt, kanskje til og med litt skummelt, men ikke på julaften. Da er det godt å være der.

Vi bruker å gå skogsveien på ski opp dit i mørket, og etter å ha truet barna med at julenissen kommer til å kverke dem dersom de ikke holder kjeft med det maset om at det er tungt og kjedelig, åpner det seg mellom de snøtunge trærne: Lys på lys på lys på lys i det stumme mørket.

De som var elsket er fortsatt elsket. Vi blir ikke glemt når vi dør. Kanskje er det noe sånt som ligger der i lufta.

Og så tar vi fram spaden og våre egne lys, graver fram navnene til de som var før oss, kanskje de som nettopp var med oss, og tenner et lys for dem. Iblant er vinden så sterk at vi må samle oss tett i tett i ring rundt fyrstikkeska for å få fyr. Av en eller annen grunn tar vi aldri med den lange lighteren som ville gjort det hele til en lek.

Vi fryser nesten alltid, men vi må ta oss tid til en sang, det er tradisjon. Barna velger «På låven sitter nissen», den er jo så gøy, og selv om den ikke er i sitt naturlige habitat på kirkegården, står vi med tårer i øynene – kanskje fordi vi er rørte av den underfundige seansen, andre år fordi vi er triste.

God jul, sier vi, før vi spenner på oss skia og renner ned mot pinnekjøttet som skal skjerpes i ovnen. Klokka 17 synger Sølvguttene jula inn, «Et barn er født i Betlehem» synger de, «halleluja, halle-lu-ja». Det er offisielt: Det er jul.

I år er jula avlyst i Betlehem. Veien til fødebyen til den 2023 år gamle verdensberømte bursdagsgutten i Vestbredden, Palestina, er stengt. Uansett om bomberegnet og skarpskuddene skulle ende, uansett om all hat og krig og ondskap på magisk vis skulle fordufte innen kirkeklokkene ringer 24. desember, så er jula avlyst. Blodbad. Lemlestelser. Ruiner. Hyl. Likposer. Massegraver. For mye og for mange er knust, sier biskopene. Istedenfor å feire jul, vil de be til Gud om å stoppe krigen.

Tallene er ikke til å tro, noen tror ikke på dem heller. 18.400 drepte, 36.000 sårede, 1,7 millioner menneskene internt fordrevet. Tallene er så høye at de ikke kan fordøyes, de øker hele tiden, det er vanskelig å behandle 18.400 døde som noe annet enn tall. Men alle som har sittet rundt et middagsbord med en uventet stol til overs, som sitter igjen med mange klemmer de skulle ha gitt, de vet at ett menneske ikke er det samme som tallet 1.

Ett menneske kan være så mye at alt blir lite uten dem. Ett menneske kan bety en hel verden for noen, og når det ene mennesket forsvinner er man ikke bare én mindre – iblant har man mistet alt.

I vår familie, i min sirkel, blir det flere og flere å tenne lys for på julaften. Slik er det så lenge ingen klarer å finne ut hvordan man dreper døden. Men heldigvis blir vi flere og flere i ringen som kan tenne lysene. Vi er mange som kan minne hverandre om hvem de som forsvant var, fortelle dem som aldri rakk å møte navnene på grava hvem de var.

At oldemor alltid la på før hun sa ha det, ikke fordi hun var sint, men fordi hun ikke visste hvordan man brukte en telefon. At bestefar har seilt over Stillehavet og Atlanterhavet med en ape på skulderen, at han elsket å få besøk og alltid måtte ta seg en hvil etter at han hadde kjørt ti minutter fordi han ble så søvnig. På den måten forsvinner vi aldri helt.

I Gaza fins det ingen hovedroller, det er ingen som får navnet sitt på en gravstein, det er for mye blod, for mange barn i hvite laken-kokonger. Noen døde før de fikk et navn. Hele familier er drepte. Det er ingen igjen til å huske dem, fortelle om hvem de var. Det er som om de aldri fantes.

Når vi kommer fram til kirkegården på julaften i år, skal jeg være takknemlig for at de som var elsket fortsatt er elsket. At mine mennesker ikke er glemt. At de ligger trygt der de er. Og så skal jeg tenne et lys for alle dem som ikke er savnet, ikke fordi de ikke var elsket, men fordi det ikke fins noen igjen til å savne dem.

Jula i Betlehem er avlyst. Jeg håper ikke håpet er det.