Denne sommeren har det blitt tydelig for de aller fleste at klimaet på kloden er i dramatisk endring selv om vi i Tromsø har hatt tidenes vær. Bildene fra Nesbyen og Hønefoss gjør inntrykk; fortvilte mennesker får hus og livsverk ødelagt. Vi vet at neste gang kan det være oss. Fra alle verdenshjørner rapporteres det at klimaet er i ubalanse; ekstrem varme, vind, branner og tyfoner herjer. Det er skremmende, og mange kjenner nok på sorg og maktesløshet. Vi er i ferd med å ødelegge jorda. Det skjer nå. Hvordan blir det for barn og barnebarn å vokse opp? FNs klimapanels ferske rapport gjør det helt klart: «Valgene som tas dette tiåret, vil påvirke kloden i tusenvis av år. Framover vil enhver økning i temperatur gi flere og mer intense ekstremhendelser og gjøre en klimarobust utvikling vanskeligere». Klimatrusselen er det største etiske, eksistensielle og politiske spørsmålet vi står ovenfor. Det er en gigantisk sikkerhetsrisiko.

Det vanskelige er at vi sitter i glasshus. Ytterst få kan med hånda på hjertet si at de har tatt krisen på alvor. Men nå brenner det på kjøkkenet. Om vi lukker døra, vil det ikke hjelpe lenge. Men det gode med menneskeskapte klimaendringer er at det mulig å gjøre noe med dem – nettopp fordi de er menneskeskapte. Det er ikke en asteroide fra verdensrommet som er på vei til jorda, det er våre egne handlinger som holder på å knuse oss.

De fleste skjønner at reisevirksomhet må skjæres ned, utslipp kuttes og energiforbruket gå ned. Vi må forbruke langt mindre. Vi er nødt til å gjøre kraftige tiltak raskt. Vi må kreve et helt annet tempo og mye mer drastiske endringer fra politikerne enn det vi har sett til nå. Myndighetene har vært alt for puslete. Vi må tenke og handle som vi gjorde i kampen mot koronapandemien; konsekvent og målrettet med stor kraft. Alle samfunnsområder må innordnes og rapportere på klimaspørsmålene. Kontinuerlig.

Dessuten må Norge og andre land stå sammen for å løse problemene, i et stort forpliktende fellesskap.

For å lykkes, ikke minst med å få med oss folk, blir det avgjørende å bestemme noen moralske kriterier for tiltakene. De som har minst må rammes mindre enn de som har mest. Jeg støtter bompenger i Tromsø. Det begrenser bilbruk. Men ulempen med dem er at de rammer helt flatt, rik og fattig betaler like mye. Mange familier i Tromsø har en samlet inntekt på over 1,5 millioner kroner eller mer. For dem betyr ikke bompengene mye, men for aleneforeldre med to barn og inntekt på 450.000.- kroner kan det ramme hardt, særlig når alt annet også stiger. Å holde sammen klimapolitikk med en sosial politikk blir en enorm politisk oppgave som krever handlekraft, mot og moral.

Vi kan ikke bare bruke pisk, noe må også bli billigere. Det er ingen tvil om at prisene på fossil energi, bilbruk og flyreiser må opp. Men da hadde det hjulpet om f.eks. busstilbudet ble gratis. Prisene på importert kjøtt må åpenbart økes, men det kan godt hende at lokalt produserte grønnsaker bør slippe moms. Alt kan ikke bare bli dyrere, da skapes bare fortvilelse og motstand, og vi får heller ikke styrt forbruket.

Vi må investere i grønn teknologi på en helt annen måte enn før. Men igjen må vi se på kriteriene for dette. Dette kan ikke først og fremst gå ut over reindriftsnæring og urfolk. Med erkjennelsene fra Sannhets- og forsoningskommisjonen vil det være moralsk uakseptabelt. Vi er dessuten også nødt til å tenke natur- og artsmangfold. Vi kan ikke bygge ut all villmark. For å bremse klimaavtrykket kan vi ikke skape økt urett og mindre mangfold. Men ethvert nybygg må kanskje konstrueres med solcellepanel, og vi må bli vant til langt flere vindmøller både til lands og i havet.

Jeg tror noe av det viktigste er en mental endring. Vi må fokusere på mulighetene vi kan få ved lavere materielt forbruk og mindre reising. Det kan tenkes vi kan få mer tid, ha råd til mer kultur, kunne være mere ute i naturen. Kanskje kan vi arbeide litt mindre, eller vi kan ha flere ansatte på sykehjemmet? Vi vil trenge færre butikker men kanskje flere teatergrupper og musikere? Kanskje kan jeg gå mer på den lokale restauranten. Vi kan godt ha vekst, men ikke i materielt forbruk.

Mange mennesker ønsker å gjøre noe nå. Mange av oss som tjener bra vil akseptere å gå ned i lønn og dempe forbruket. Mange av oss ville heller ønske flere hender i omsorgsyrkene, enda bedre kulturtilbud eller mer fritid. Men vi må gjøre bevegelsen i fellesskap, ingen vil gå ned i inntekt alene, og ingen vil gå ned om det fører til at rike eiere blir enda rikere. Samtidig er det store grupper i Tromsø som ikke har mer enn de må, som ikke skal ned i inntekt.

«En annen verden er mulig», lyder et gammelt slagord. Verden har mange ganger endret seg til det bedre. La oss delta i den store endringen som må til, la oss støtte politikere som tør å gå foran, men la oss ikke akseptere at de som har minst får de største byrdene.