Den regnbuefargede kluten som får sikringene til å ryke denne gang er den temmelig uskyldige, og, må jeg medgi, nokså søte, avgjørelsen fra Troms og Finnmark fylkeskommune, som har bestemt at 1.-klassinger skal få regnbueflagg på skolesekken fra høsten av.

Nils Einar Samuelsen, gruppeleder for KrF på fylkestinget, raslet derimot fort med korset i et leserinnlegg i Framtid i Nord, hvor han blant annet kaller denne flaggbruken for «ideologisk reklame». Han får også støtte fra Truls Olufsen Mehus, som inntil nylig var fylkesleder KrF Troms og Finnmark (og førstekandidat i stortingsvalget i 2021), samt den nye fylkeslederen Widar Skogan.

De vil rett og slett ikke ha slike politisk ladede homoflagg på ranslene til barna. Og i hvert fall ikke til sine egne barn. «Selv om fylkesordføreren opplever symbolet som et positivt budskap, så er jeg av den oppfatning av det er et budskap jeg ikke ønsker å ha på sekken til mine barn», sier Mehus bestemt til iTromsø.

Nei, sånn idiotisk homoreklame skal ikke våre barn belemres med, si. Man skulle tro det var snakk om palestinaskjerf, nikab eller Ku Klux Klan-bekledning, at det var noe ideologisk forkvaklet propaganda fylkeskommunen i Det Høyeste hadde tvunget uskyldige barn ned i den syndige fortapelsen med. Men det dreier seg altså om noe så uskyldig og lite ladet som et regnbueflagg.

Det er bare noen uker siden norske myndigheter gikk ut offentlig og beklaget at homofili blant menn var forbudt ved lov helt fram til 1972. 50-årsmarkeringen for fjerningen av denne helt fullstendig idiotiske loven var helt på sin plass, og jeg er glad regjeringen beklaget denne skampletten i norsk historie, og all den urett og grusom belastning den har påført uskyldige mennesker, som altså ikke har gjort noe annet galt enn å elske noen av samme kjønn.

Jeg er sterk i troen på at KrF med tid og stunder kommer til å renske unna gammeltestamentlige holdninger som fortsatt sitter i korridorene der, som at åpenhet til homofili sees på som lite ladet, men heller som en grunnleggende og human måte å se på andre mennesker.

KrF har, mer enn noen andre parti, og som det eneste partiet på Stortinget som tilslutter seg én bestemt religiøs tro, bestandig hengt etter samfunnsutviklingen på de fleste felt som har hatt å gjøre med det man på noe måte klarer å assosiere til sex. De har vært mot sex før ekteskapet. Mot sex mellom samme kjønn. Mot seksualundervisning i skolen. Mot prevensjon. Mot abort. Mot likestilling (som jo også er sexrelatert). Lista er lang. De vil ikke engang tenke tanken på at deres egen helt, Jesus Kristus, kan ha blitt til uten at sex har vært med i bildet.

Partiet har til tider vært helt besatt av sex, og i særdeleshet andres sex, for det er dette det i praksis handler om.

Med et politisk tankesett tuftet på hva som var moralsk, gangbar mynt i Midtøsten for to tusen år siden har de viftet febrilsk med den moralske pekefingeren, ikke bare internt og mot sine egne, men også for hva de mener andre enn seg selv skal få lov til. De har dernest blitt slept motvillig inn i fremtiden av progressive og sekulære krefter som har vært mer velsignende opptatt av reell nestekjærlighet og omtanke, iallfall mer enn oldtidsdogmene KrF selv har ønsket å bygge samfunn på.

Det er kanskje slemt å minne et politisk parti på om deres egen historie, men det er neppe tilfeldig at nettopp KrF i 1972 fortsatt mente at homofili skulle være straffbart. De var rett og slett redde for en smitteeffekt, at en slik umoralsk legalisering ville føre til flere homoer på sikt, og det var særlig unge mennesker de var bekymret for, at de skulle bli permanent homo om de fikk lov å bedrive den slags i ungdommen. KrFs åndelige moralistveier er så avgjort uransakelige.

Partiet har heldigvis kommet på bedre tanker, men det er altså fortsatt krefter innad, og attpåtil nylig tiltrodde ledere på fylkesnivå, som skulle ønske at verden gikk bakover.

Når det gjelder å hisse seg opp over regnbueflagget, om enn ikke seksuelt, er det som regel alltid fra KrF at harmen er mest blodsprengt. Derfor er det heller ikke det minste overraskende at det er fra denne kanten man i 2022 er i harnisk over noe så himmelropende uskyldig som at noen barneransler skal få påsydd en regnbue.

På spørsmål fra iTromsø, der Truls Olufsen Mehus blir spurt om hans uttalelser er noe han har klargjort med partiet, svarer han følgende: «Jeg opplever stor takhøyde i partiet, og dette er ikke noe jeg trenger å klarere med dem».

Takhøyde. Det var et fint ordvalg. Og den oppleves altså som høy i KrF. Mon det, men sett fra utsiden er det likevel mye som tyder på at salmen «Gjør døren høy» (gjør porten vid) fremdeles bør synges høyt innad i KrF, og at pekefingeren for en sjelden gangs skyld kan peke på interne forhold, og ikke bare inn gjennom nøkkelhullene til andres soverom.