Da den annen verdenskrig brøt ut i september 1939, var oppfatningen blant folk flest at dette var noe som ikke angikk oss. Det foregikk jo så langt borte. Man regnet med at det skulle bli som under første verdenskrig – som bare lå 20 år tilbake i tid: Lille fredelige Norge skulle holde seg nytralt sammen med det øvrige Norden.
Noe merket vi naturligvis. Harstad Tidende brakte stoff fra stillingskrigen på Vestfronten og det ble innført rasjonering på mel, sukker og kaffe, men kvotene var så romslige at mange familier ikke hadde råd til å kjøpe dem fullt ut. Det var trange økonomiske tider. En mer synlig forandring var at det kom marinegaster på nøytralitetsvakt i nabobygda Ramsund i Tjeldsund. Marinestasjonen der var anlagt under første verdenskrig, i 1916, og en kanonstilling var bygget på Forholten ved innløpet til Ramsund nordfra. Kanonen var imidlertid sendt til Bergen for reparasjon og befant seg der 9.april 1940.
”Blåkravene” ble et fast innslag på dansefestene om lørdagene rundt i distriktet utover høsten og vinteren 1939-40. Og det var ikke fritt for at det enkelte ganger ble rivalisering mellom de uniformerte tilreisende og oss ”innfødte” om jentene, og i verste fall kunne det bli tilløp til oppgjør på bare nevene.
Så kom en brå oppvåkning. Den 30.november gikk Sovjetunionen til et massivt militært angrep på Finland, og krigens brutale virkelighet kom med ett så nær. I Øst-Finnmark strømmet hundrevis av flyktninger fra Salmijærvi-området over grensen inn i Norge. De ble tatt godt i mot og ble umiddelbart evakuert videre sørover. Mange kom til Skånland og ble innkvartert på gårdene. De fleste var kvinner og barn. Barna begynte på skolen. Det var nok store språkproblemer, særlig til å begynne med. Men barn lærer fort. De finske barna lærte sine norske medelever sine kjæreste sanger på sitt eget morsmål, bl.a. ”Vår Gud han er så fast en borg” og fedrelandssangen ”Vårt land, vårt land, vårt fosterland”.
Min yngste søster, som var 10 år den gang, hadde finske barn i sin klasse, og av henne lærte jeg den finske nasjonalsangen på originalspråket og kan den fremdeles! Da jeg 30 år senere var gjest på det finske Høyres landsmøte, kunne jeg ved landsmøtets åpning stemme i fedrelandssangen på deres eget språk, og det gjorde et spesielt inntrykk da jeg fortalte under hvilke omstendigheter jeg hadde lært den.
Så kom 9. april 1940. Det var det store sjokket. Vi var uten radio hjemme den gang, men jeg hadde vært hos naboen kvelden før og hørt 22-nyhetene. Jeg husker ennå meldingen om at et skip var torpedert utenfor Lillesand og at en redningsaksjon var i gang for å berge folk som lå i sjøen.
”De var ens kledd og kunne se ut som soldater”, sa reporteren. Det ble også opplyst at døde hester fløt omkring. Men fremdeles forsto man ikke, selv på høyeste hold, at et militært angrep på Norge var i gang.
Hjemmefiske var en del av hverdagen på bygdene den gang. Vi hadde satt flyndregarn om kvelden 8. april, og da min far og jeg hadde trukket dem om morgenen den 9., og akkurat var kommet til land, hørte vi i et dumpt drønn i sør. Noen minutter senere så vi en røyksøyle stige til værs bak Kvitfjellet. Vi trodde det hadde gått et snøskred! Først da vi senere på dagen hørte radionyhetene, fikk vi den rette sammenheng. Det vi tok for å være et snøskred, var eksplosjonen fra det tyske forsyningsskipet ”Rauenfels” som ble torpedert ved Finnvik ytterst i Ofotfjorden, ca. 20 km i luftlinje fra vårt ståsted.
Det andre store britiske marineangrepet mot de tyske invasjonsstyrkene i Narvik 13.april, ledet av det britiske slagskipet ”HMS Warspite”, sitter også spikret i erindringen. Drønnene fra slagskipets 38 cm kanoner, fikk husene på Skånland til å riste – over en avstand på vel 15 km i luftlinje, og da kan man bare tenke seg situasjonen for dem som bodde langs strendene på begge sider av Ofotfjorden. Da den britiske flåtestyrken noen timer senere etter endt oppdrag stevnet ut av fjorden, var alle tyske marinestyrker og forsyningsskip uskadeliggjort.
Krigen kommer nærmere
Få dager etter 9. april ble det etablert en militær vaktstyrke i kommunesentret på Evenskjer. Den hadde bl.a. satt opp en maskingevær- eller mitraljøsestilling på en haug på sørsiden av veien ned mot Evenskjer. Jeg var tilfeldigvis like ved denne stillingen da to tyske fly i lav høyde kom inn over området. Vi var spent på om vaktposten skulle åpne ild mot flyene. Heldigvis gjorde han ikke det!
Harstad var den sentrale havn for mottak av allierte styrker og forsyninger til disse. De første britiske soldater, den 24.gardebrigade, kom allerede 14 – 16. april. Størstedelen ble sendt videre til Sjøvegan, mens en bataljon av ”The Irish Guards”marsjerte sørover langs landeveien mot Liland som var første stopp. Jeg møtte et kompani av denne styrken og stanset mens de marsjerte forbi, og en ung soldat pekte i den retning jeg kom fra, og spurte med engstelig stemme: ”Are there any Germans up there ?” Han så tydelig lettet ut, da jeg kunne fortelle ham at det var mange mil frem til de nærmeste fiendtlige styrker.
Senere kom en avdeling av den franske fremmedlegionen samme veien, også de til fots. De lå i biuvakk på jordene rundt om og hadde blant annet feltkjøkken bak låven hjemme på Buvik. I deres forsyninger var det lite som minnet om dagens logistikk. De hadde blant annet svære, hele okseskrotter og et 300 liters fat med rødvin – et synlig bevis på et gammelt utsagn om at en fransk soldat uten rødvin er ingen god soldat!
Nedenfor gården er det en lang utleire, og da det ble fjære sjø, stormet de ned og grov kamskjell, som det var mye av og som vi benyttet til å egne liner med. Det var en fullstendig fremmed tanke for oss den gang at skjell kunne spises av mennesker. Og det var dem som fryktet at skjellbestanden kunne bli desimert av den nye og uventede beskatning!
Flyplassen på eng- og åkerlandet.
I alt som er skrevet om den to måneder lange krigen i Nord-Norge for 75 år siden, er feltflyplassen på Skånland nesten ikke nevnt. Det kan skyldes at den ikke fikk noen militær betydning, både fordi den ble ferdig så sent og at underlaget for rullebanen ikke var fast nok, viste det seg.
Flyplassanlegget førte imidlertid til flere store tyske flyangrep mot området og er en del av den lokale krigshistorien. Det var en dramatisk tid for dem som opplevde disse turbulente april- og maidagene for 75 år siden.
Tyskernes totale overlegenhet i luften var de norske og allierte styrkenes største problem. Et begrenset antall hangarskipsbaserte jager- og oppklaringsfly kunne ikke hamle opp med de tyske bombeflyene som hadde Værnes som base. Det ble derfor tidlig besluttet å bygge en enkel flyplass på de flate jordene mellom hovedveien og sjøen, omtrent fra skolen og sørover mot Bø. Det var bare ett hus på det aktuelle området. Det tilhørte så vidt jeg husker Trine Arntsen og ble revet.
Det første som måtte gjøres var å fjerne snøen som dekket jordene. Moderne snøryddingsutstyr fantes ikke den gang. Det var ”handmakt” som måtte til. Et par hundre mann med snøskuffer ble satt på jobben. Det var unggutter ned til 16 år og eldre som ikke var innkalt til militærtjeneste. Det var ikke bare folk fra bygda. Det kom bl-a. en gruppe fra Tromsø. Jeg var 17 år den gang og var en av de mange som satte i gang med å måke snøen på hestesleder med høy karm og de få lastebiler som fantes. Så vidt jeg husker tok det ca. en uke før snøen var fjernet fra det areal som skulle bli rullebanen. At Vårherre hadde sørget at den øvrige del av jordene var snøfrie omtrent samtidig er en annen sak.
Tyskerne ble naturligvis snart klar over hva som foregikk, og tyske bombefly kom på besøk. I tillegg til arbeidet på flyplassen hadde flyene et annet viktig mål. Det lå tidvis mange skip på fjorden Det var forsyningsskip som hadde losset ut i Harstad og også marinefartøyer. På et tidspunkt husker jeg det lå mellom 15 og 20 fartøyer der. Et britisk marinefartøy, jageren ”HMS Curlew” ble bombet, men klarte å komme seg inn på grunt vann ved Lavangsholmen der den sank. De fleste av mannskapet ble reddet, og jeg husker godt da de i åpen lastebil ble kjørt til Harstad, sang av full hals: ”Rule Britannia, Britannia rules the waves”! Det var lettelsen og gleden over å ha berget livet som måtte ha utløp. Senkningen av ”HMS Curlew” førte til store utslipp av tungolje som griset til strendene rundt fjorden, men som forsvant i løpet av sommeren, og som ikke syntes å ha noen skadelige virkninger på livet i havet, for allerede om høsten ble det tatt gode sildefangster på fjorden og hjemmefisket fortsatte som før.
Bombeangrepene var særlig intense 13. mai om kvelden, natt til 17. mai og 21. eller 22. mai. Når flyalarmen gikk, forlot vi naturligvis arbeidet og sprang opp mot husene og søkte ly langs husvegger og i kjellere. Og vi holdt spadene over hodet mens vi sprang, ikke fordi vi trodde det ville hjelpe mot bomber, men i det fromme håp at hvis en granatsplint fra antiluftskytset dalte loddrett ned på akkurat vårt hode, skulle spaden virke som en stålhjelm!
Så snart faren-over signalet kom, var det å begi seg i måkinga igjen. Jeg husker godt en tørrvittig bemerkning fra en engelsk offiser som sto inntil en husvegg mens angrepet pågikk og som etterpå bemerket: ”I saw the bomb like a butterfly in the air!” Det var neppe mange som tenkte på sommerfugler i en sådan stund.
Ved ett av disse flyangrepene mistet Henning Normann fra Bø livet. Han var ute på jordet og gjorde våronn da han ble truffet av en bombesplint. Også hesten ble drept momentant. I det samme angrepet ble også en engelsk soldat drept. Han betjente en antiluftskytsstilling i et lite skogholt nedenfor Benjamin Olsens eiendom på Bø. For øvrig var det ingen personskader. Heller ikke ble noen hus truffet av bomber, og pussig nok heller ikke flyplassområdet.
Etter at snøen var borte skulle rullebanen dekkes med grus. Det ble tilkjørt med lastebiler, bl.a. fra et grustak på Breistrand. Oppå gruslaget ble det lagt kokosmatter og som toppdekke ståltrådnetting. Den 25. eller 26.mai var anlegget ferdig og de første flyene skulle lande. Det var to Hurricane jagerfly som var de første, men også ble de siste. Det viste seg at underlaget var for bløtt slik at begge ”gikk på nesen” og ble skadet, og dermed var flyplassens saga ute.
For oss som var unge den gang, ble disse dramatiske vår-ukene minnerike. For de fleste av oss var det første gang vi tjente penger. Vi jobbet ti timers dag, men hadde den eventyrlige betaling av kr.10,- pr. dag. Vi fikk første lønning etter ti dager, fordi de som lønnet ut hadde bare hundrekronesedler. Utlønningen fant sted i kirken som da bokstavelig kunne kalles et mammons tempel! Og jeg kan ennå kjenne den spesielle følelsen da jeg fikk denne min første egentjente hundrekone i hånden.
De første dagene i juni skjønte vi at noe var i gjære. De britiske soldatene forlot området og etterlot seg en mengde forsynger som lå spredt utover sletten mellom meieriet og ungdomshuset, et område som var helt ubebygd den gang. Og i det vakum som oppsto ble det fritt frem for folk for å sikre seg det man kunne, med den patriotiske begrunnelse at minst mulig burde falle i okkupasjonsmaktens hender. Av matvarer var det bla.a. hermetisk corned beef og kjeks og te. Sistnevnte vare var den gang ingen favorittdrikk på bygda og jeg husker en mann som så sin nytte i en stor kryssfinerkasse full av te, og tømte ut innholdet for å sikre seg kassen. Også flyblå RAF-uniformer var populære og i krigsårene var det mange slike i bruk, men strippet for de blanke messingknappene og RAF-merket.
Etter disse turbulente og dramatiske vårukene, ble det plutselig en ”øredøvende ” stillhet preget av tomhet og usikkerhet. Men livet måtte gå videre. Det var å ta fatt på våronna. Mat for vinteren måtte sikres, For gårdbrukerne på Skånland ble nok avlingene sterkt redusert , fordi det var ikke gjort i en håndvending å få åker og eng tilbake i den stand de var før flyplassarbeidene tok til.