To rader bak sjåføren finner du på de fleste bussene i Tromsø en firergruppe med seter vendt to og to mot hverandre. På den andre siden av midtgangen finner vi en nesten identisk firergruppe.
Jeg tar bussen til byen hver morgen, og returnerer til hjemmet hver ettermiddag. Ofte er bussen tjoke full av arbeidspendlere eller skoleungdommer. Alle seter er opptatt – bortsett fra ett spesifikt sete.
Selv foretrekker jeg å sitte på firergruppen til høyre når jeg tar bussen, ettersom de vanlige seteradene både foran og bak er for trange for folk som er høyere enn 1,40. Jeg tar rute 24 til og fra Lunheim, og traseen langs Stjerneveien og Siriusveien på Tomasjord er mer å regne som en hinderløype enn en asfaltert ferdselsåre. Du risikerer å få seriøse kneskader hver gang vi passerer en tilfeldig utplassert fartshump eller -dump i 50 km/t.
Så når jeg krangler meg inn på bussen, pleier jeg å brøyte meg fram til «min» firergruppe med stor besluttsomhet og spisse albuer – og dagen er ikke helt den samme om jeg ikke lykkes i å få plass.
Men selv om et av mine foretrukne seter er opptatt, så setter jeg meg aldri på den innerste plassen i den tidligere nevnte firergruppen bak sjåføren. Og det er ikke kun jeg som tenker slik, de aller fleste vante busspassasjerer unngår setet.
Det er folk som iblant setter seg i det, gjerne turister som ikke er vante til å reise kollektivt i Tromsø, og som blir glade over at det er en ledig stol på den overfulle bussen.
De deiser tungt ned i stolen, men etter en brøkdel av et sekund, reiser de seg igjen med et glassartet uttrykk i øynene.
For nokså midt på setet, godt skjult nede i stolen, er det nemlig montert en spiss spenne til en barnestol.
Når du setter deg på den myke stoppingen og presser ned stolsetet noen centimeter, kommer den fastmonterte spennen opp av overflaten som en morene i et korallrev – og stikker deg hardt rett i rektum.
Den første gangen jeg selv ble utsatt for opplevelsen holdt jeg på å krepere. Jeg trodde jeg hadde fått banesår på den mest uskjønne plassen jeg kunne finne på mitt legeme og fløy opp av stolen med et kvalt skrik.
De mer vante busspassasjerene rundt meg ga meg blikk fulle av medlidenhet, og flere av dem humret og nikket. «Been there, done that – bought the T-shirt», liksom.
Det finnes sikkert folk som synes det er helt OK å bli perforert av et stykke spiss bakelitt-plast i anus, og det må de jo ha lov til å mene. Men jeg tror ikke engang de synes det er kult å oppleve nettopp det på en fullsatt rutebuss.
Som journalist er jeg jo naturlig nysgjerrig, så jeg har satt meg for å finne ut hvorfor man monterer en slik spenne. Forklaringen er tilsynelatende enkel.
Spennen er lovpålagt, det er bare det at ingen noensinne bruker barnestolen som er montert inn i ryggstøtten på setet. Ingen av de mange busspassasjerene som har med spedbarn setter ungene i den, de lar dem ligge eller sitte i barnevognene isteden – der de har det mye triveligere.
Jeg spurte en bussjåfør som jeg er på hils med – og som har kjørt buss i Tromsø de siste 35 årene – om han noensinne hadde sett setet bli brukt etter hensikten, men han hadde aldri gjort det. Men han hadde sett mange som bokstavelig talt har hoppet i stolen …
Jeg har prøvd å spørre ansvarlige transportbyråkrater og fylkespolitikere om hvorfor det er nødvendig med en slik anordning i en rutebuss i Tromsø, men de henviser til sentrale myndigheter og bestemmelser derfra.
Bussprodusentene er ifølge myndighetsbestemte retningslinjer nødt til å få på plass en slik spenne når de monterer innredningen. Det finnes nasjonale forskrifter for hvordan bybusser, forstadsbusser og langferdsbusser skal utformes, og i busstypene som kjører i Tromsø skal det være en slik spenne på plass. Og av en eller annen grunn er den internasjonale standarden for barnestoler utformet slik at spennet skal plasseres «midt i smørøyet».
Når jeg spør Vegvesenet om hvorfor de stiller slike uhemule krav, henviser de videre til EU. Jeg har ikke kommet så langt at jeg har ringt til Brussel ennå, men de kommer sikkert til å henvise meg videre de óg.
Noe er imidlertid nokså sikkert. Den som fant ut at den beste plassen til å sette fast et godt skjult 10–12 centimeter langt «spyd» i hard plast nøyaktig i linje med de fleste normalt skapte voksne personers analåpning – han eller hun har aldri tatt en buss i rushtiden i Tromsø.