Yemane Teferi satt 24 år på 13 ulike asylmottak som ureturnerbar asylsøker. Han kom fra det ufrie og lovløse Eritrea hvor han var forfulgt. Han håpet på et normalt og fritt liv i rettsstaten Norge, men ble ikke trodd. Natt til 8. januar 2016 døde han, 58 år gammel, og denne dagen er tilegnet ham og alle ureturnerbare asylsøkere i tilsvarende fastlåse situasjoner. Dagen markeres over hele landet, også i Tromsø, i år lørdag 13. januar utenfor domkirka.

Å være ureturnerbar asylsøker, også kalt papirløs migrant, betyr at myndighetene ikke kan sende personen tilbake, i hovedsak fordi Norge ikke har noen avtale med hjemlandet om retur av asylsøkere. Asylsøkerne selv anser det som for farlig å reise tilbake, og gjør det ikke frivillig. De er redde for å miste livet, settes i fengsel eller tortur.

Dermed ender disse menneskene i et limbo, en umulig eksistens hvor en knapt har noen rettigheter; ikke pass, ikke bankkort, ikke fastlege, ikke rett til å arbeide, men får bo på asylmottak og mottar en ytterst beskjeden sum til livsopphold. Personen er blitt papirløs. Landene de papirløse kommer fra er i hovedsak Eritrea, Somalia og Iran.

En del lever i skjul. For papirløse som kommer fra land norske myndigheter har returavtale med, blir det for farlig å bo på asylmottak hvor politiet vil finne dem. De er henvist til å leve under radaren, hos venner eller bekjente. Disse får heller ingen økonomisk støtte.

Det verste for de papirløse er passiviteten og den grunnleggende usikkerheten. Situasjonen kan, som i tilfellet Yemane, vare livet ut. Tine Poppe har laget en film om Yemane som har den talende tittelen «No man´s land», Ingenmannslandet. Det er langt verre enn fengsel, for i fengselet er det i det minste en sluttdato.

Også i Tromsø finnes det til enhver tid folk som lever som papirløse. Jeg kjenner flere av dem som har levd og lever slik. Noen har vært i samme situasjon som Yemane. Det er en ekstrem situasjon å befinne seg i. Det kan ikke være tvil om at det er en form for eksistens som bryter en person ned gradvis.

Jeg husker en bygningsarbeider fra Afghanistan. Han bodde med familien sin i flere år på et mottak like ved en anleggsplass. Han sto hver dag og så ut av vinduet, ville så gjerne arbeide. Han ble med årene syk. Han knakk sammen.

En annen satt oppe hver natt i flere år i redsel for at politiet skulle komme og kaste ham og familien ut av landet. Det tok seks år før familien fikk oppholdstillatelse.

Statistisk sentralbyrå regner med at det er inntil 18.000 papirløse personer i Norge, i Europa mellom 5 og 8 millioner. Siden de bare har rett til akutt helsehjelp har Kirkens Bymisjon og Røde Kors i Oslo og Bergen opprettet et helsetilbud for denne gruppa hvor det tilbys legehjelp, tannlege og psykolog. Alle tjenester er gratis, og det rapporteres ikke videre til myndighetene.

Mange aner ikke at Norge generelt sett er et av de landene som har den hardeste asyl- og flyktningpolitikken i Europa. Behandlingen av papirløse er ikke noe annet enn nådeløs.

Den harde behandlingen gjør at noen flyktninger jeg kjenner har flyktet fra Norge, kommet seg over grenser og klart å etablere seg i Frankrike eller Tyskland ved hjelp av støttespillere her hjemme. Det viser seg at det er større muligheter for opphold der enn i Norge.

Vi er mange som mener humaniteten i flyktningpolitikken må gjenreises. Gjentatte ganger har dette vært tematisert av ordførere, Den norske kirke, Norges kristne råd, Norsk Folkehjelp, Amnesty International og en rekke andre humanitære organisasjoner. Ikke minst reagerer venner og lokalsamfunn når barn, etter mange år i Norge, kastes ut av landet, til et land de knapt har vært i.

Jeg er enig i kravene fra det nasjonale Yemane nettverket: Papirløse må få tilgang på helsehjelp på linje med resten av befolkningen. Lengeværende asylsøkere må få rett til arbeid, bolig og utdanning, og ikke minst rett til varig opphold etter fem år. En må som hovedregel slutte å utvise foreldre som bryter utlendingsloven og dermed splitte familier. Barnets beste må alltid komme først.

Vår behandling av folk som Yemane er dypt umoralsk, og gjør oss ansvarlige for folks altfor tidlige død og psykiske sykdommer. Vår politikk påfører folk traumer. Selv om vi har en streng politikk på asylfeltet, må det være en grense hvor barmhjertighet slår inn.

Det er heller ikke bra for oss å skape grupper av mennesker som lever helt på utsiden av det norske samfunnet, som er papirløse, og har sin eneste sjanse i et svart arbeidsmarked. Dette er også mennesker som har stor risiko for å bli utnyttet.

I 2024 skal vi markere at det er 1.000 år siden kristenretten ble vedtatt på Moster. Et helt avgjørende prinsipp var at det finnes noe som er rett, helt uavhengig av maktforholdene i samfunnet. Det pekte på en ny tid der samfunnet begynte å ta ansvar for de svakeste. I vår tid er noen av de mest sårbare mennesker på flukt fra overgrep, krig og vold, ikke minst de som lever i ingenmannsland.