OSLO: Setningene over kan virke smått absurde å skrive på en festaften, hvor TIL ble topp tre i Eliteserien etter å ha spilt 1–1 mot Vålerenga.

Tross alt sto jubelen bokstavelig talt i taket inne i spillergarderoben etter kampslutt, hvor lokal og nasjonal media ble invitert inn for å ta del i feiringen inne på Intility Arena.

Dette er en klubb som for fire år siden rykket ned fra Eliteserien til en uviss tilværelse. Skakkjørt økonomi, identitetsløs og i stor grad frakoblet fra egen by var den harde realiteten i det dommeren blåste av kampen mellom TIL og Stabæk 1. desember 2019. Få av spillerne hadde noen som helst salgsverdi, og forsvant ut for «småpenger.»

TIL var så rævkjørt at mange som hadde fulgt klubben i titalls år hadde sluttet å gå på Alfheim, og i stedet blitt likegyldige til både spillere og resultater. TIL var en vandrende omdømmekatastrofe, til spott og spe for omgivelsene.

Det var kjemisk fritt for nye og unge supportere, og tilskuertallene stupte i takt med den utbredte tapermentaliteten.

Mye har vært sagt og skrevet om det som har skjedd siden. Trenerteamet anført av Gaute Helstrup har fått tid til å prøve og feile. Det var en litt annen virkelighet som møtte «han Gaute», da han fikk en av landsdelens tøffeste jobber. Du søker et liv i offentligheten, når du velger å ta en så profilert trenerjobb som i TIL. Den dagen han offisielt ble presentert, for tre og et halvt år siden, ikledd en rød TIL-genser, var det en gråkledd klubbledelse som desperat trengte noe som kunne gi engasjement. Man må gi han pågangsmotet. Han hadde knapt et trenerteam rundt seg.

Til misunnelse for mange i norsk fotball har TIL skapt et lag som er vanskelig både å spille mot, men også har kreativitet og en spillemessig fargerik fremtoning. Mye av dette gjennom å hente spillere på restetorget fra større klubber. Rosenborg hadde en gang Vegard Erlien. Vålerenga nærmest ga bort Sakarias Opsahl.

Denne duoen må le godt nå, på vei hjem til Tromsø der de mandag kveld skal få utdelt en bronsemedalje, noe storbyer som Trondheim og Oslo bare kan se langt etter i 2023.

Det sier sitt at dette faktisk ikke er den største kontrasten. Den finner vi på tribunen, der Forza Tromsø har blitt en maktfaktor rundt klubben og skapt en supporterkultur TIL aldri har hatt. Siden undertegnende begynte å gå på Alfheim i 1990 har TIL hatt trofaste supportere, men de har vært av et annet kaliber. Gjerne høylytte, når dommeren dømte mot «Gutan», men aldri organisert på samme vis.

Måten TIL nå støttes på er langt mer kontinental, og med en kvinne- og jentefaktor som er både kul og fremtidsrettet. Det var direkte fascinerende å stå ute på et grisekaldt Intility Arena nesten én time før kampstart, å se at godt over 1.000 TIL-supportere hørtes like godt som velkjente «Klanen», Vålerengas meget godt kjente fans. Helt utenkelig bare for et par år siden.

TIL har bygget et image med «kamp for kamp» helt siden vi i pressen og andre tidlig i sesongen begynte å mase om medaljekamp. Derfor var det som å ta lokket av en trykkoker, da spillerne kom inn i garderoben, skrudde på musikk og tok seg en øl.

Det er sjelden kost i TIL-historien at «Gutan» blir topp tre på øverste nivå. De fortjener honnør, og den ekstreme euforien internt og hos mange utenfor er forståelig.

Personlig synes jeg det var enda viktigere at TIL sikret europacup gjennom å ta medaljen, enn medaljen i seg selv. Det jeg imidlertid finner kjipt akkurat i kveld, er hvor nære TIL var sølvet. Ett enslig mål skilte dem fra å kapre den medaljen fra Brann, og ser man riktig stort på det, var TIL et lag som kunne vært helt der oppe, om feilskjærene ikke hadde inntruffet.

Tross alt ble alt lagt til rette for at TIL skulle ta andreplassen. Brann tapte i Drammen og Viking tapte mot RBK. Sistnevnte nærmest en sensasjon, da de aller fleste jeg snakket med i forkant trodde Viking enkelt skulle vinne. TILs medalje ble, litt sleivete sagt, berget av det som har blitt en tapergjeng i en taperklubb fra Trondheim. Nesten fem millioner i ekstra premiepenger misset de også.

Derfor er det en ambivalent følelse, fordi denne unike TIL-utgaven har slått både Brann og Bodø/Glimt gjennom sesongen. Ingen lag har periodevis vært bedre enn TIL, og selv om refleksjonene rundt at TIL har helt andre forutsetninger enn alle de andre i toppen, blir det likevel fortsatt en nedtur.

Det som ikke blir en nedtur er å se TIL tilbake i Europa, og jeg er spent på hvordan det bygges videre på reisverket som er skapt. Jeg tar ingenting for gitt, ganske miljøskadet av TIL-historien, og vet hvor fort det kan gå nedover.

På en slik kveld er det imidlertid på sin plass å huske at fotballbyen Tromsø igjen har fått et lag å være stolt av. Jeg kunne sikkert ha skrevet at dette TIL-laget neste år må gå for gull, for det er jo faktisk neste steg. Men et slikt forventningspress får andre sette på dem.

Skulle det skje settes selv Tommy Svensson, Per-Mathias Høgmo og Steinar Nilsen i skyggen. Gaute Helstrup er allerede på samme nivå som legendetrenerne. Sint som en okse løp han ut på banen for å høre med dommeren hvorfor det ikke ble lagt til mer tid umiddelbart etter kampslutt, slik at TIL kunne scoret det målet som hadde gitt dem sølv.

Det gjorde han fordi han ville videre, selv om han visste hva de allerede hadde oppnådd. For meg, det sterkeste bildet i Oslo på hva TIL har blitt. En offensiv klubb å regne med, som stadig flere bryr seg om.