Hva gjør du hvis du våkner opp fra koma, finner ut at din egen tante har drept foreldrene dine for å stjele arvesølvet, og at du er neste på lista – òg du er bare tolv år gammel?
Torsdag var det norgespremière på forestillingen «Tante Grusom» ved Hålogaland Teater (HT).
Mordthriller for barn
Småbarnsfamilier fyller radene på Scene Vest, HT. På scenen står det en noe ekkel scenografi. En halvmåneformet trapp- med bokhylle- og peis i bøyde former som står på en dreieskive. Et sykelig grønt lys kaster skygger i rommet.
Forestillingen er en som en klassisk Roald Dahl-historie. Hvor de små tar hevn på de store, dumme og slemme.
Stella Saxby er tolv år gammel. Hun har mistet foreldrene sine i en bilulykke, og tanta er mest opptatt av at Stella skal undertegne og gi fra seg den store Saxby-villaen til henne. Det lukter ugler i mosen. Stykket er et mordmysterium for barn.
Historien forverres og forverres og forverres. Og jo mer grusom, grådig og gal tanta blir, desto søtere smaker hevnen.
Morsomt med død
Historien treffer smertepunktet med en gang. Tenk å bli foreldreløs som 12-åring. Plutselig står du alene. Du må ta ansvar og bli voksen fort, fordi de som burde vært voksen er mer opptatt av seg selv. Det er litt skummelt.
Så, hvordan kan man lage forestilling om død og drap for barn? Regissør Morten Røsrud tuller litt med tema, som når tanta forteller om bilulykken og lager en tøysete kræsjelyd. Eller når Stella møter sin nye hjelper og venn, spøkelset Sot, som forteller om hvordan han ble brent inni en peis: «Og nå er jeg DØD!» roper spøkelset med et stort smil. Man kan høre at barna i salen ler. De ler av død og drap og det som verre er, nesten komisk mye.
Det er merkelig, men det føles litt lettende. Og samtidig føles det som at barna på en måte blir tatt på alvor.
For lang tekst
Regissøren klarer å veksle mellom det grusomme, den morsomme hevnen, detektivhistorien, og den spennende flukten. Skuespillerne spiller tankerekkene ut på tydelig vis og det er ingen som faller fra. Samtidig danner de fine relasjoner seg imellom, noe som bygger opp under det endelige tapet av dem.
Historien har få «plutseligheter». Alt fører til at noe litt verre skjer. Alt henger sammen. Likevel fortsetter kanskje forestillingen med samme formel litt for lenge: Tanta gjør noe grusomt, barna hevner seg, de må flykte, og tanta gjør noe grusomt igjen. Stykket virker en smule repetitivt og for langt.
Samtidig så funker det jo, og barn bryr seg kanskje ikke så mye om at noe gjentas. Det føles kanskje forutsigbart og trygt.
Finner trøst
Forestillingen skal ha skryt for at den tør å ta i det håpløse. For på et eller annet tidspunkt bør vel karakteren kjenne på det universet hun er satt i. Det at tolvåringen kan tvile på om det vil ende godt, om det er hennes feil, og om hun bør gi opp, er en styrke.
Man tenker jo gjerne at barneforestillinger må ende på et håpefullt sted. At man ikke kan ta fra barna håpet. Det er ikke feil. Og selv om jeg kanskje ikke synes at selve historien ender så håpefullt, så gjennomsyres forestillingen av at det er trøst å finne i gode venner. Det er ikke bare grusomhet og hevn.