2.februar i år fikk helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol overlevert Helsepersonellkommisjonens utredning «Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste».

Kjerkol uttalte i den forbindelse at målet må være å skape «en bærekraftig helsetjeneste i verdensklasse». En slik uttalt ambisjon, kan etter min mening ikke skje uten en bred medvirkning og involvering fra ansatte med fokus på de store utfordringene som helsevesenet står overfor nå og i framtiden.

Denne medvirkningen må skje internt i helsevesenet og helseforetakene, men det må også være en bred samfunnsdebatt i det offentlige rom.

Noe av det mest oppløftende og positive etter Kjerkol sin årlige sykehustale 17.januar, er at helsepersonell i mediene gjennom en rekke kronikker og avisinnlegg har tatt bladet fra munnen og beskrevet i tydelige ordelag hvilke tøffe arbeidsutfordringer de står i til daglig.

Det er viktig at helsepersonell bruker ytringsfriheten til å si ifra internt om og varsle om kritikkverdige forhold, men også at de samtidig deltar i den offentlige debatten for slik å tilføre merverdi til helsediskurser og politikkutforming.

Ytringsfriheten må være øverst på agendaen, kontinuerlig pleies og styrkes. Ytringer og varsler henger nøye sammen og kan ofte betraktes som et kontinuum (webinar fra Arbeidstilsynet om ytringsklima i arbeidslivet, youtube.com 01.12.21).

Uttrykket «brysomme ansatte» kan av og til høres fra ledere. Verneombud som stiller kritiske spørsmål og peker på kritikkverdige forhold, kan risikere å bli sett på av ledere som «brysomme» og «vanskelige å ha med å gjøre». Ledere som omtaler ansatte og verneombud på denne måten, har ofte ikke gjort jobben sin med å følge opp det systematiske HMS-arbeidet og sørge for god medvirkning. De liker derfor ikke at ansatte kikker dem i kortene og påpeker feil og mangler som de selv er ansvarlige for.

Etter nærmere undersøkelser viser det seg at de såkalte «brysomme» ofte kan være både ansvarsfulle og engasjerte ansatte som er oppriktig bekymret for forholdene på egen arbeidsplass. Det handler om samvittighetsfulle ansatte som er bevisste sin rolle, enten de er verneombud eller tillitsvalgte fra fagforeningene, og som sier ifra når det er påkrevet.

I et webinar fra Arbeidstilsynet om ytringsklima i arbeidslivet, påpekes det at med en stadig økende omstillingstakt og krav til stadig mer effektiv drift, kan det bli mindre rom for å diskutere ytringer som avviker fra det som faller litt utenfor den prosessen man er inne i (youtube.com 01.12.21).

Når effektivitetshensyn settes i høysetet og ansatte skal «jobbe smartere» og enda mer effektivt, med men med færre ressurser, kan stress og arbeidsbelastninger bli et økende problem. Under slike forhold kan risikoen for å gjøre feil øke.

For at pasienten på en best mulig måte skal kunne ivaretas, er det derfor nødvendig med et forsvarlig og trygt arbeidsmiljø hvor helsepersonell har den nødvendige psykologiske tryggheten til å kunne si ifra og melde om kritikkverdige forhold og driftsmessige utfordringer som kan være belastende for den enkelte arbeidstaker og for arbeidsmiljøet.

Derfor bør de som ytrer seg og sier ifra betraktes som viktige ressurser og bør berømmes for det. Det er de kritiske ytringene som bringer verden framover også i helsevesenet.

Faren er imidlertid til stede hvis det kritikkverdige underkommuniseres eller ikke får den oppmerksomhet det utvilsomt burde ha. Man vil ikke ha kritikere og «sytere» som kan legge kjepper i hjulene for «utviklingen og framskrittet». Er du ikke positiv nok, er det plutselig du som er problemet.

Den danske psykologen Svend Brinkmann ga for noen år tilbake ut en bok om «bølgen» av lederutviklings- og selvutviklingslitteratur hvor det å tenke positivt, være kreativ, nyskapende, endringsvillig og omstillingsdyktig, nærmest er blitt uimotsagte mantraer. Brinkmann mener det er på tide å stoppe opp og stille spørsmålstegn ved denne «bølgen» av positivitetstenkning som han kaller for en «positivitetstvang».

Begrepet «om det positives tyranni» har Brinkmann lånt fra en annen psykolog, Barbra Held, som har kritisert en utbredt holdning i USA og den vestlige verden om at man hele tiden skal tenke positivt, jobbe ressursorientert og behandle problemer som interessante utfordringer. Dette er en holdning som også er merkbar og har vært en økende trend i det norske arbeidslivet.

Et viktig poeng for arbeidslivets vedkommende er, ifølge Brinkmann, at "hvis man ikke får lov til å påpeke kritikkverdige forhold på arbeidsplassen, men bare må fokusere på suksesshistoriene, blir resultatet lett at man brenner inne med utilfredsheten sin." (s.48, Brinkmann, S. "Stå imot. Si nei til selvutviklingen" Forlaget Press 2015).

Ifølge Brinkmann har positivitetstenkningen en lei tendens til å undertrykke kritikk som noe negativt, uansett hvor legitim kritikken måtte være. Resultatet er at kritikere som fra før av blir sett på som brysomme og vanskelige fra ledelsen sin side, kan oppleve å få enda dårligere ytringsvilkår.

Man skal for all del ikke være negativ, selv om man har det aldri så ille. Det er suksesshistoriene og de gode eksemplene som til stadighet trekkes fram, mens det kritikkverdige skal det helst ikke snakkes om. I denne forbindelse kan det å ytre seg og si sin mening om hva som er kritikkverdig i seg selv bli utfordrende nok for ikke å fremstå som for negativ.

For å skape trygge og forsvarlige arbeidsmiljø, må ytringsfrihetens vilkår uansett ivaretas. Dette må være en prioritert oppgave nummer en for arbeidsgiver som har et overordnet ansvar og skal legge premissene for et godt ytringsklima hvor ansatte kan si ifra uten å frykte for negative sanksjoner.

Den ideelle ledertypen er følgelig lederen som praktiserer demokratisk ledelse, oppfordrer sine ansatte på en klar og tydelig måte til å si i fra, til å foreslå endringer, og til å komme med kritiske meninger. Slike ledere er det ikke akkurat for mange av og kanskje er det en god ide å styrke lederopplæringen nettopp med hensyn til kunnskap om ytringsfrihet og det demokratiske arbeidslivet.

Uten ytringsfrihet og et godt ytringsklima, vil det ikke være grunnlag for læring, forbedring og utvikling. Og, ambisjonen om «en bærekraftig helsetjeneste i verdensklasse» vil forbli en fjern drøm.