Hans Berge Holmeslet har i tromsøavisene 14. og 15. mars pekt på at «Havbruksnæringa forvaltes ikke slik Stortinget har bestemt». Dessuten; stadig flere innser at fjorder fra Rogaland til Finnmark er påført skader som naturen ikke makter å reparere.

Holmeslet viser til Fiskehelserapporten fra Veterinærinstituttet som hevder at 54 millioner laks døde i merdene i 2021, 15,5 prosent av utsatt fisk. Dette er næringas egne tall, kanskje de reelle er høyere. Tallet på døde laks – etter store lidelser over år – er om lag 15 ganger høyere enn tallet på villaks som søker mot kysten. En stor del av disse må gjennom store oppdrettsområder, og på veien kan de bli påført ødeleggende sykdom, langt fra bare av lakselus.

Havforskningsinstituttets (HI) årlige risikorapporter har vært dyster lesning. Men verre er det at verken Stortinget eller ulike regjeringer har tatt dette alvorlig nok. Det er tydelig at pengene bestemmer. Oppdrett av kopilaks har gitt eierne gigantiske inntekter. Kapitals liste over 400 milliardærer viser at oppdretterne er i toppsjiktet, nummer 1 er kyprioten John Fredriksen som blant annet opererer i Kvænangen. Formuen 2021 er på 114 milliarder kroner, + 10 milliarder kroner på ett år. Store inntekter fra oppdrett som blant annet på Kvænangen har ført til omfattende skader. Hvor store tap har og vil fiskere og lokalbefolkning måtte bære?

Forslaget om grunnrenteskatt fra oppdrettsnæringa på ca. 7 milliarder kroner, lagt fram november 2019, ble blankt avvist av Stortinget etter voldsom lobbyvirksomhet fra profitørene. Grunnrenteskatten ble foreslått etter mønster fra kraftbransjen.

Berge Holmeslet peker på at næringa har pumpet ut 120.000 tonn etsende materiale, blant annet hydrogenperoksid, i norske fjorder. Effektene av dette kjenner vi ikke til, verken de kort- eller langsiktige. Virkningen av metaller og kjemikalier som siger ut fra oppdrettsanleggene, kan alt være livstruende.

Men vi vet derimot, med HI som kilde, at utslipp fra spesielt fekalier (avføring) og pellets skaper farlige miljøtilstander under merdene, klimafarlige metan (CH4) og hydrogensulfid (H2S), en fargeløs, giftig og brannfarlig gass som etter eksponering over en halv til én time kan påføre mennesket skader inntil døden.

Men vi vet altfor lite om hvor store skadene på natur og miljø er. Prinsippet om at forurenser skal betale, er velkjent og gjentas ofte. Men sterke aktører med advokatforsvarere slipper ofte unna. Politikere gir lett etter for pengesterke aktører som kan true med tap av arbeidsplasser.

Hvem er det som jobber i denne bransjen? Med hvilke kontrakter? Hva får kystkommunene i gevinst? Kostnadene ved forurensning blir gjerne pålagt kommunene, altså skattebetalerne.

Havbruksnæringa er på jakt etter nye fjorder slik Berge Holmeslet påpeker. Den interkommunale kystsoneplanen for Tromsøregionen 2022–2032 omfatter Balsfjord, Karlsøy og Tromsø. For de to sistnevnte kommunene er det ønske om 18 nye konsesjoner. Etter folkemøtet 19. januar ble det satt meget kort høringsfrist, 18. februar. Mange har reagert, men: Er det noen som har sett eller hørt innvendinger mot forslagene fra ordførerne i kommunene?

Nye konsesjoner vil sjølsagt bringe nye millioner på oppdretternes konti. Men fritidsfiskere og ikke minst yrkesfiskere vil bli skadelidende. Unge generasjoner kan aldri leve av å fiske på forsøplede og farlige fjorder. Hva vil deres dom over oss – som ikke stoppet dette – bli?

Berge Holmeslets innlegg er bare ett – men viktig – bidrag fra samfunnsaktører som forstår at omfattende fjordødeleggelser vil bli enda større om kystsoneplanen går igjennom. Ståle P. Fremnesvik fra Naturvernforbundet i Tromsø og omegn skreiv november 2021 følgende i Nordlys: «Viljen til å kvele lokaldemokratiet er likevel så stor, at det er forståelig at små kommuner ikke vil risikere rettsprosess.»

Hvilket politisk parti vil fronte krav om en uavhengig rapport som påviser fjordødeleggelsene anno 2022? Tromsø med universitet og forskningsmiljø burde forplikte seg til å delta i en analyse av skadene. Med krav om forskere som ikke er betalt av oppdrettsnæringa.

Striden om nye antall oppdrettsanlegg i Troms har tiltatt i styrke. Etter at Røds Jens Ingvald Olsen i oktober 2021 advarte i fylkestinget for Troms og Finnmark mot alle risikoer ved oppdrett, dukket to forsvarsagenter opp i avisa iTromsø måneden etter. Fylkesråd Karin Eriksen (Sp) mente at oppdrettsnæringa «bruker fornybare ressurser, og at miljøene i stor grad blir restaurert».

Jo Inge Hesjevik (H) sa dette: «Når interpellanten Olsen peker på oppdrettsnæringen som forsøplende, blir jeg nesten flau. Produksjonen som skjer i oppdrettsnæringen er blant den beste matproduksjonen i verden …»

Før disse utsagnene kom, er det mange som har stikk motsatte syn av paret Eriksen og Hesjevik. Professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, Anders Skonhoft, har en rekke ganger pekt på «Høy profitt i beskyttet næring».

Ved slutten av 1960-tallet var det lokale aktører som startet opp, gjerne for å styrke skral kommunal økonomi. Men – med politisk velsignelse og ettergivenhet helt opp til regjeringsplan, har Norges plutokrater tatt over både fjordbasseng og politisk styring. «Havbruksnæringen betaler (…) ikke for kostnader de påfører andre. Næringen tar også arealer fra tradisjonelt kystfiske … Skade på villaksen som rømming fra merdene og lakselus betaler heller ikke den søkkrike oppdrettsnæringen noe for» skreiv Skonhoft.

En bindende global havavtale skal innen kort tid legges fram. Målet er at 30 prosent av jordens hav skal fredes innen 2030. Statsminister Støre har sagt at Norge skal bli verdensledende på hav. Men regjeringen legger bare opp til 10 prosent havvern innen 2030. Norge vil dermed fortsatt være en bremse. Professor Alex D. Rogers ved REV Ocean som sitter i Havpanelet er lite nådig. «Norge forvalter havet som en kolonimakt med rett til å utnytte alle havets ressurser», uttalte han til NRK i mars.

Regjeringa bør komme med en rapport med kart som viser hvor laksenæringen har påført fellesskapet skade. Utgiftene skal forurenser – havbruksnæringa – dekke.

Forgiftede fjorder i Norge vil også kunne påvirke det marine systemet i nabolandene. Tenk om det blir krevd erstatning for økologiske skader. Er det norske skattebetalere som skal betale regninga?