Men først noen ord om selve begrepet restaurant.
Ordet oppsto i Europa på 1500-tallet, og er utledet av verbene gjenopprette/restaurere, men ble brukt som betegnelse på et utested første gang i Madrid i 1725, da restaurant El-Botin ble etablert.
El-Botin er for øvrig i fortsatt drift, og regnes i dag som verdens eldste restaurant; særlig berømt for sin pattegris.
Når ordet restaurant om et utested for første gang ble brukt i Danmark, se det vet jeg ikke, men la meg antyde at det skjedde i København på sent 1700-tall. Restauranten Det Lille Apotek regnes som Københavns eldste restaurant, etablert i 1720, altså fem år før restaurant El-Botin. Forklaringen på at Det Lille Apotek ikke regnes som verdens eldste restaurant, er nok den at stedet ikke hadde ordet restaurant i navnet sitt på den tida.
Restaurant Den Lille Fede kan ikke skryte av å tilhøre kategorien «historiske restauranter», etablert som den ble i 2001. Derimot kan stedet skryte av at den ligger i et historisk bygg fra 1760, kalt Bolten gård, på adressen Store Kongens gate 17.
Den Lille Fede var en av de første restaurantene i København som begynte å reklamere med «gourmet for folket, til en hyggelig pris», og konseptet skulle raskt vise seg å bli svært populært.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg alltid har vært noe skeptisk til begrepet «gourmet», da jeg har forbundet det både med snobberi, ekstremt dyrt og en god dose «keisernes nye klær». Nei, gi meg ordentlig mat; «kjøttkaker, får-i-kål og stekt sei, og gi meg et folkelig og innrøkt gammelt vertshus med en håndbayer og en snaps på bordet», tenkte og prediket jeg.
Så for noen år siden fikk jeg et tips om å prøve ut restaurant Den Lille Fede, og siden prisen var overkommelig, tenkte jeg at skulle gi konseptet en sjanse.
Og la meg tilstå først som sist: Det ble en helt utrolig mat- drikke og smaksopplevelse. I Norge har vi lang tradisjon for å «sluke maten», både fordi vi ikke har hatt tid til å sitte lenge ved måltidet, og fordi vi ble fortere mett når vi spiste fort. Å gå på restaurant Den Lille Fede betydde at jeg radikalt måtte endre på disse inngrodde spisevanene. Det vil si at jeg måtte ta meg god tid til å smake på hver eneste munnfull, la det gå god tid mellom hver munnfull, og la det gå god tid mellom hver av de syv rettene. Vinsnobberi har jeg heller ikke hatt så mye til overs for, men du verden for en opplevelse det ble å få syv ulike, og svært godt tilpassede viner til hver enkelt rett. Å si at smaksløkene gikk bananas, og at hjertet frydet seg, er slett ingen overdrivelse.
Det skulle til syvende og sist vise seg at fire timer til bords rett og slett skulle bli et minne for livet.
I Tromsø fikk vi får første restaurant i 1861, da den tyske konditoren H. Knippler etablerte en sådan på Stortorget. På menyen sto det både biff og buljong, men det skulle vise seg at tromsøfolk møtte nykomlingen med en viss skepsis, så Knippler måtte legge ned sitt etablissement allerede to år etter oppstarten. Kanskje ikke så rart, når vi vet at Tromsø på denne tida kun hadde ca. 3 600 innbyggere, og at ordet restaurant var et fremmedord på våre breddegrader. I perioden 1861 og fram til år 1900 var det i Tromsø til sammen ca. 18 utesteder som våget å kalle sitt utested for restaurant, og det synes jeg det står all respekt av.
Det var først like etter andre verdenskrig, da Grand etablerte sin restaurant, at både ordet og stedet restaurant ble kjempepopulært blant tromsøværingene.
På 1950-tallet fikk vi Aveny restaurant, på 60-tallet titulerte legendariske Rogers seg som restaurant, i tillegg til Mercur og Neptun. Her snakker vi hvite duker, servietter, levende lys og høye glass på bordet, en blomsterkvast og selvfølgelig det obligatoriske askebegeret. På 70-tallet kom Caravelle og Peppermøllen, som hadde Norges største restaurantmeny, på 80-tallet Compagniet, Brankos og Tangs, på 90-tallet Biffhuset, Emmas Drømmekjøkken, Indigo og Steakers. Over i et nytt årtusen kan vi blant annet nevne populære restauranter som Lotus, Fiskecompagniet, Steakers, Smak og Bök.
Compagniet er i dag Tromsøs eldste restaurant, etablert i 1981.
Tromsø har, og har aldri hatt, en restaurant som har maktet å komme med i Michelin-guiden. København har pr. dato ca. 10 Michelin-restauranter, og hele fem ganger har NOMA blitt kåret til verdens beste restaurant. I Tromsø er det nok Emmas Drømmekjøkken som har vært nærmest en stjerne i den berømte guiden, mens Smak, i Skippergata, kanskje er den restauranten som i dag ligger nærmest en slik utmerkelse.
København har pr. dato til sammen ca. 3000 restauranter, mens Tromsø har ca. 20 enkeltstående utesteder som benevner seg som restaurant. I tillegg kommer de restaurantene som befinner seg på noen av byens hoteller.
OK! Så kan ikke Tromsø helt sammenligne seg med København hva angår antall og kvalitet innenfor denne så etter hvert eksklusive bransje. I en periode på over 100 år av vår historie, så var vårt uteliv, og livet for øvrig, preget av massiv brennevinsdrikking, et hardt fangstliv på Ishavet, svak økonomi og få kulturelle impulser fra det sydlige Europa. Men: Ingen skal kunne komme å si at ikke byens restaurantgründere har gjort sitt beste, også på dette området av byens uteliv, sin geografiske beliggenhet og kundegrunnlag tatt i betraktning.
Kanskje kan det være bra at vi av og til får satt vår egen kultur og utvikling i et visst perspektiv, slik at vi kan se med stolthet på hva vi har fått til, omstendighetene tatt i betraktning, samtidig som vi kan se at vi alltid har noe å lære av andre byer og andre lands utvikling.
En dag kommer helst sikkert den første Micheli-stjerna også til en av Tromsøs restauranter, samtidig som vi kan nyte en burger på Burger King, enn si kjøttkaker på OBS-kafeen. Så da sier jeg som Ole Brumm: Ja takk begge deler!
Og bare for å ha nevnt det: En syv retter, med syv glass vin koster ca. 900 danske kr på Den Lille Fede. På NOMA: Ca. 5.000 danske kr.
Og sannelig min hatt: Med på kjøpet får du min «Ode til København», som henger i glass og ramme på restaurantens ene vegg.
Kjære tromsøværing: Hjertelig velkommen til restaurant Den Lille Fede»!