De siste dagene har Tromsø opplevd et nytt smitteutbrudd. Så langt er det registrert drøyt 50 smittetilfeller denne uken, hvorav 22 bare på torsdag. Utbruddet betegnes som en «massesmittehendelse». Siden de fleste av tilfellene er knyttet til studentmiljøet, er likevel smitteomfanget foreløpig ansett som relativt begrenset – skal man tro smittevernmyndighetene.
Og det viser all erfaring at man bør.
Sporadiske smitteutbrudd som det Tromsø opplever nå, kan ikke løses med vaksinering, men kun med utstrakt smittesporing, testing og karantene. Når regjeringen fra mandag av og noen uker fremover vil skjevfordele den begrensede vaksinetilførselen til Norge, er det derfor av andre smittevernfaglige årsaker.
24 kommuner i
området rundt Oslo skal altså motta noen flere vaksinedoser enn hva fordelingsnøkkelen som er brukt til nå tilsier. Folkehelseinstituttet begrunner en mer målrettet innsats mot de utpekte kommunene med at pandemien i Norge som helhet vil kunne slås raskere ned og skadevirkningene reduseres. Det lenge vedvarende smittetrykket i Oslo-området har vært, og er fortsatt, kilde til mye av smittespredningen til øvrige deler av landet.
Omfordelingen kommer først etter at mennesker i risikogruppene rundt i landet i all hovedsak er vaksinert, og det skjer i en tid der det samtidig er forventet en rask vekst i vaksineleveransene til Norge. Den nye situasjonen har likevel fått enkelte aviskommentatorer til å legge øret til bakken, der de angivelig skal ha fanget opp et unisont motstandsbrøl fra folkedypet. Med høyst usikker smittevernfaglig kompetanse, men med kvasse penner, har de skrevet skråsikre forelesninger om hvordan vaksinearbeidet bør skje fremover.
At folk i Oslo-området det siste året har vært tvunget til å leve et helt annerledes liv enn vi har hatt mulighet til her i Tromsø og i Nord-Norge, ser ikke ut til å påkalle noen større medfølelse. I stedet har omkvedet vært at myndighetene på urettferdig vis er i ferd med å gi bort «våre vaksiner» til søringene. Som om hver enkelt kommune har krav på et sett vaksiner, og ikke som professor og utvalgsleder Steinar Holdens tidligere har påpekt: at den høyst begrensede, men likevel økende, vaksineleveransen til Norge, er «landets vaksiner». Og må fordeles til felles beste.
Tromsøordfører Gunnar Wilhelmsen vil i pandemisammenheng kanskje best huskes for forslaget om «søringkarantene», der en imaginær mur nord for Dovre skulle stanse smittesprederne sørfra. Wilhelmsen synes i det hele tatt å være tilhenger av forskjellsbehandling mellom kommunene – i alle fall i de tilfellene der ulikhetene gagner Tromsø.
Wilhelmsen mener åpenbart at Tromsø står i en særstilling, men om det skyldes høy eller lav smittefare i kommunen, er ikke godt å bli klok på. Tromsøordføreren har i hvert fall argumentert både med at Tromsø burde slippe en del av de nasjonale smitteverntiltakene som følge av lav, lokal smitte – og samtidig fastslått at Tromsø ikke har en eneste vaksinedose «å gi fra seg» fordi vi er så spesielt utsatt for smitte.
Det store bildet er uansett at både kommuner og innbyggere lojalt har fulgt de anbefalingene og reglene som er kommet underveis i denne pandemien. Det nasjonale samholdet er av mange trukket fram som hovedårsaken til at Norge – tross alt – så langt har kommet heldig gjennom den. Sammenlignet med andre land – europeiske og for ikke snakke om langt, langt fattigere land ellers i verden – er vi utrolig heldig stilt. Vi har opplevd relativt få døde og alvorlig syke som følge av koronasmitte. Alt tyder på at smitteverntiltakene i Norge totalt sett har vært vellykket.
Kanskje skyldes det at avgjørelsene er blitt tatt i spennet mellom smittevernfaglige råd og politiske hensyn, med åpen og god informasjon ut til innbyggerne og med et kritisk søkelys fra mediene på både lokale og nasjonale beslutninger og tiltak. At det gjennom pandemitiden har vært mange mer eller mindre selvbestaltede «eksperter» som googler seg fram til helt andre løsninger for å bekjempe viruset enn det som kommer fra politisk og smittevernfaglig hold, er vel strengt tatt ikke annet å forvente.
Det overveiende flertallet i Norge har stilt opp på vår tids nasjonale dugnad, men som alle som stiller på dugnad vet så inderlig godt: Det er alltid noen som må ta i et større tak enn andre, og det er alltid noen som høster større fordeler enn andre. Det er på et vis slik dugnader virker. Kall det gjerne solidaritet. Man gjør det som er best for fellesskapet – totalt sett.