Det finnes knapt en enklere og mindre kostnadsfri investering enn å sitte i Norge og boikotte fotball-VM i Qatar. Det mest opplagte først: Qatar er et gjennomkorrupt land der menneskerettigheter spises til frokost hver dag, og bare at Det Internasjonale Fotballforbundet (FIFA) har latt seg kjøpe til å legge verdens største idrettsarrangement på ei slagmark for slaver, og ofre for dehumanisert menneskesyn på kvinner og skeive, er mer enn nok. Å ta avstand fra dette krever ingenting.
Så det er lett å la være å se på, når man vet dette er bakteppet. At landet ikke hadde noen fasiliteter for fotball, at det i praksis ikke var en nasjon med fotballkultur overhodet, at kampene må spilles på stadionanlegg med aircondition, i november, fordi det skjer i en ørken, er noe annet. Så det er lett å droppe hele greia. Hvorvidt det gjør undertegnede til noe moralsk høyverdig er en helt annen sak.
Jeg har heller ingen problem med at andre velger å se på. Det gjør deg ikke til et dårligere menneske å se VM-kamper på TV, selv om sosiale medier tyter over av kunngjøringer som tyder på at mange mener det. Fotball-skam og VM-skam er begreper som klinger småkomisk i ørene mine. Dessuten skal vi i Norge, her vi sitter på toppen av verden, være forsiktige med å fremheve oss som så fryktelig mye bedre enn de andre. Å være skinnhellig er dessverre aldri spesielt stilig. Ikke nå heller.
Vi skal ikke gå veldig langt tilbake i tid for å finne gode eksempler på at også Norge og Norges Fotballforbund (NFF) har all mulig grunn til å se ned i bakken og snakke lavt når det kommer til egen håndtering av både fotball-VM og de holdningene vi mener tilsmusser årets VM, for eksempel det som har med skeive og regnbuesymbol å gjøre.
I 2014 møtte det norske herrelandslaget i fotball Russland i en kamp på Ullevaal. Etter «en grundig prosess» landet NFF på at de ville tillate supportere å gå inn på stadion med klær i regnbuens farger, samtidig som de ga ettertrykkelig beskjed om at de som eventuelt stilte med regnbueflagg eller -bannere (som en direkte støtte for skeive som forfølges i Russland) kom til å bli bortvist fra stadion. Det er så kort tid siden at man fortsatt formelig hører ekkoet fra de homofobe gledeshylene i Kreml.
Da Tromsø IL (TIL) tok til orde for en boikott av VM i Qatar i 2021, og før det var klart om Norge kom til å kvalifisere seg, satte det i gang en debatt som, nær sagt selvsagt, endte med at Norge ikke ville boikotte. De ville heller påvirke med dialog, ved å dra til Qatar og la våre sunne og gode holdninger i Vesten bre seg om VM og landet Qatar som et pledd av fornuft. Et slags knulle for dyden-prosjekt vi aldri fikk se utført i praksis, all den tid Norge ikke klarte å komme seg til VM.
Og hvor mange hadde ment at Norge skulle la være å dra til Qatar, og trekke seg i protest, om vi hadde kvalifisert oss? Enn si, hvor mange hadde latt være å se kampene til Norge på TV? Det blir jo bare ukvalifisert gjetning, men det er i hvert fall nærliggende å tro at noen flere enn nå hadde vært villige til å knuse noen regnbueegg for å nyte en VM-omelett.
Norsk fotball er i det hele tatt ganske langt unna å rydde opp i egne rekker. Nå skal selvsagt fotballspillere få lov til å spille fotball uten å måtte redegjøre for verken politisk tilhørighet eller noe så privat som egen legning, virkelig, men er det ikke litt pussig at det i 2022 fortsatt ikke er én eneste mann som spiller fotball på øverste i Norge som har stått fram som skeiv? Fotballdommeren Tom Harald Hagen sto fram i 2020, i en alder av 42. All ære til ham. All kritikk til så avleggse holdninger fra omverdenen at dette i det hele tatt var en sak.
Dette er også den generelle situasjonen i land der våre «vestlige verdier» regjerer ellers i samfunnet. Det så å si totale fraværet av skeive i europeisk herrefotball sier nok også sitt. Justin Fashanu, den første kjente spilleren som sto fram som skeiv i engelsk toppfotball, var et enormt talent og ble i 1981 kjøpt til de regjerende serie- og europamesterne Nottingham Forest av managerlegenden Brian Clough.
Sistnevnte foraktet åpenheten om Fashanus skeive legning, frosset ham kjapt ut og solgte ham i 1982. Fashanu tok senere livet sitt, etter anklager om voldtekt. Og så ble det med ham. Over 40 år etterpå er han fortsatt alene i statistikken.
Da Tyskland og Ungarn skulle spille landskamp i München i fjor, søkte de lokale myndighetene i byen det europeiske fotballforbundet UEFA om lov til å la stadionanlegget Allianz Arena lyse i regnbuens farger. Sånt politisert tullball ville ikke UEFA ha noe av, så det ble med forsøket.
Problemet er ikke at landslagskapteiner på lag i Qatar-VM ikke drar på seg regnbuefargede kapteinsbind og i samme slengen aksepterer et gult kort, selv om jeg digger at det tyske laget aksjonerte med å holde for munnen under fotoseansen for lagbildet i åpningskampen sin.
Problemet er heller ikke at folk i Norge eller verden ellers velger å se kampene på TV. Jeg tror ikke det er dårligere mennesker enn de av oss som velger å finne på noe annet. For min egen del har jeg bare mistet engasjementet, entusiasmen og gleden. Jeg sliter nok fra før med å holde oppe entusiasmen for engelsk og norsk klubbfotball.
Da FIFA-president Gianni Infantino åpnet en helt bisarr tale med å si «Today I feel gay» var det i det minste et element av underholdning, om enn på en høyst utilsiktet måte. For det er han og hans likesinnede som er problemet. Denne gjengen som styrer den internasjonale fotballen er en korrupt, empatiløs og grunnleggende grisk gjeng med drittfolk som må byttes ut før man igjen kan begynne å se fram til et fotball-VM.
Fra norsk side av bordet er vi så heldige å ha en fryktløs, veltalende og moderne fotballpresident i Lise Klaveness. Hun taler både Roma, München, Qatar og hele jævla pampeveldet imot. Deri ligger håpet. Men det kommer til å ta tid. I mellomtiden kan vi begynne med å rydde opp i eget bed, både i Norge og i resten av den europeiske fotballfamilien.