Energidepartementet ga nylig Norsk Miljøkraft (adresse Tromsdalen) konsesjon for å bygge to vindkraftverk på Sør-Kvaløya (Raufjell og Kvitfjell). Det er interessant at Statkraft omtrent samtidig bestemte seg for å droppe tilsvarende anlegg i Ytre Trøndelag (Fosen og Snillfjord). Statkrafts begrunnelse var at anleggene ikke ville bli lønnsomme, til tross for betydelige offentlige støttetiltak (”grønne” sertifikater, bedre avskrivningsregler m.m.). Anleggene i Trøndelag ville trolig ha kostet over 20 milliarder, anleggene på Kvaløya noe mindre. Det er naturligvis helt utenkelig at et par vindkraftanlegg i Tromsø vil bli mer lønnsomme enn anleggene i Trøndelag. Jeg antar derfor at Norsk Miljøkraft ganske snart vil komme til samme resultat som Statkraft, og at utbyggingen på Kvaløya blir skrinlagt.

Nå er det ikke bare anleggenes lønnsomhet som skranter: Også den lokale støtten til utbyggingen på Kvaløya mangler – den blir verken støttet av de samiske interessene, av byrådet i Tromsø, av NHO, naturvernorganisasjonene, turistnæringen, naboer, hytteeiere osv. Ingen vil ha et slikt naboskap, og ingen tror heller at tyske, britiske og hollandske turister kommer med Hurtigruta til Tromsø for å oppleve vindmøller på Kvaløya – slik elendighet har de mer enn nok av i sine hjemlige naboskap. Men det finnes flere argumenter mot vindmøllene:

De viktigste er å forhindre at samfunnet bruker milliarder på å rasere norsk natur (til ingen nytte), og det er også viktig at Norge slett ikke trenger den planlagte vindkrafta. Norge har allerede et stort overskudd på fornybar kraft som dels eksporteres og som dels sløses bort på elektrifisering av sokkelen (til absolutt ingen klimanytte). Norge er på fornybartoppen i verden (sammen med Island). Dersom Norge skal erstatte en del av arbeidsplassene i Nordsjøen med ny virksomhet på land, må det produseres nye, lønnsomme el-baserte produkter til eksport. Her er mulighetene store, særlig om Norge opprettholder en rimelig pris på vannkrafta slik at industri og sysselsetting kan utnytte konkurransefordelene ved norsk vannkraft. Det er også logisk at noe av overskuddet av fornybar energi bør erstatte bruken av fossil energi i Norge.

Dersom Norge skal erstatte den delen av oljeindustrien som etter hvert faller bort, kan vi ikke basere oss på å leve av fiktive ”inntekter” fra store underskuddsbedrifter. Folk flest forstår dette, men på Stortinget lever mytene om vindkraft sitt eget liv. Miljøpartiet de grønne, SV og Venstre fortsetter å innbille seg at vindkrafta kan bety noe for klimautviklingen, og har fått Ap og Høyre til å skjønne at klimamytene faktisk bidrar til å skape mer ro om de to partienes oljepolitikk: Ap og Høyre er derfor villige til å sløse bort milliarder på vindkraftutbygging og på elektrifisering av deler av sokkelen. Taperen er klimapartiene som bare oppnår å gi norsk oljepolitikk legitimitet.