I helgen stod det en meget interessant artikkel på trykk på NRK.no. Den handlet kort og godt om at «Norge raseres». I kommune-Norge skjer den ene utbyggingen etter den andre. Kommunene sier ja til det meste. Det bygges, og naturen taper. Bård Tufte Johansen tar opp det samme alvorlige temaet i sin nye NRK-serie «Oppsynsmannen».

Skogområder, viktige myrer og fjorder blir enten borte eller fylles med oppdrettsanlegg. Hyttefeltene sprer seg som et betent utslett over store områder. Hytteeierne vil kjøre til hytteveggen, det skal være restauranter, butikker, skitrekk og løyper som tar gode nordmenn «ut i naturen» et slapt steinkast unna. Den gamle tømmerkoien uten strøm og med utedass duger ikke og har ikke gjort det på flere tiår.

2.752 arter er truet i Norge. Mange av dem får sine hjem og matfat rasert når fremskrittet og utviklingen krever sitt.

Alt dette skjer mens distriktskommunene sier ja og ja. Den ene kommunen vet ikke hva den andre holder på med og sentrale myndigheter vet minst av alle. Dermed forsvinner skogene, rene havområder, fjorder og annen natur. Det skjer stille og rolig på vår vakt. Ingen sitter med en oversikt over hvor vi er, hva vi har gjort og hvordan det ser ut fremover.

Mange som har reagert og kommentert har veldig stor tillit til sentralmakten. Dette må være noe staten tar styringen på. Kommunene er åpenbart ikke kompetente til å vurdere hva de skal si ja eller nei til. Kommunene roter det til, har ikke peiling og ødelegger naturen. Svaret er enkelt:

Han Stat, som de sier her oppe, må ta styringen på dette, siden kommunene åpenbart ikke skjønner noe. Det er selvsagt tull. For det første er troen på at dersom man bare flytter myndigheten til «kompetansemiljøene» i Norges største by vil det nok løse seg. Staten har selv i høyeste grad rotet det til, eller i hvert fall bidratt sterkt.

Det interessante spørsmålet er: Hvorfor er det blitt sånn? Hva er det som skjer i kommunestyrene rundt omkring når det ser ut til at de sager over grenen de sitter på igjennom å ødelegge naturen rundt seg? Det har selvsagt med penger å gjøre.

OMSTRIDT: Vindmølleparkene på Raudfjell og Kvitfjell ble møtt av kraftige protester fra lokalbefolkningen i Kattfjordområdet i tillegg til miljøvernere. Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Finnes det noen griske kommuner der ute som kunne sagt nei til det fjerde hyttefeltet? Sikkert, men mange kommuner i distriktene står overfor umulige valg, der naturen ofte blir taperen. Ikke for at lokalpolitikere ikke liker natur. Problemet er derimot den offentlige fattigdommen vi ser mange steder.

Folk er glade i naturen sin, men for å bli boende der de egentlig ønsker trenger de gode tjenester, trygghet og karrieremuligheter. De trenger en skole av høy kvalitet, trygge veier, kulturtilbud og vissheten om at en bilulykke eller et hjerneslag kan behandles raskt nok av fagfolk lokalt, til at sjansen er god for å overleve.

Er det bedre at «han Stat» sitter i Oslo og sier nei til 20, 50 eller 100 arbeidsplasser på et sted de knapt kan finne på kartet, eller skal man ruste kommunene til å kunne si nei, der det bør sies nei, og ja der det bør sies ja?

Dette er ikke noe skrivebordgreier man kan løse sentralt. Jeg er selv fra Bergen og jeg måtte flytte til Finnmark før jeg skjønte hva én utflyttet familie betyr for et lite samfunn. Én utflyttet familie er selvsagt ikke et tema i en storby, men i utkantene merkes det. Det er ramme alvor for folk i distriktet. Løsningen er ikke å ta fra lokaldemokratiet makt og innflytelse, men å sørge for ressurser til å kunne ta gode valg.

Jeg tror klima -og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen har halvveis rett når han sier:

– Jeg tror folk i kommunene er opptatt av å ta vare på sin egen natur. Hovedutfordringen er at de ikke har nok oversikt.

Ja, folk i kommunene er stolte av og elsker naturen sin. Men den egentlige hovedutfordringen er dårlig økonomi, og stadige krav og forventninger om «samfunnsutvikling». Gjør kommunene som det blir krevet, blir de rasende i hovedstaden når natur forsvinner, dekkes av betong eller fylles av oppdrettsmerder.

Distriktspolitikk må henge sammen med mål om å gjøre distriktene sterke nok til å ta gode valg. Det betyr enkelt sagt mer penger og oppbygging av kompetansearbeidsplasser utenfor de store byene. Det siste er nesten umulig å få til. Ikke fordi det er umulig å få til, men fordi alt som kan krype og gå av krefter i sentrale strøk protesterer så snart det kommer på banen.

Distriktspolitikk er nemlig en svært vanskelig øvelse. Det vil bety å velge løsninger som verken er enklest eller billigst på kort sikt, men som ved hjelp av vilje, ikke minst økonomisk, til å nå et overordnet mål om desentralisering kan gi bedre, helhetlige løsninger. At det ikke går an å bygge fagmiljøer utenfor de store byene er bare tull. Det handler om hvor mye man vil det.

Er det noe vi ikke trenger, er det mer sentralstyring, der temperaturen på økonomien måles ved å stikke termometeret opp i rumpa til Oslo Børs, før man tar en oval weekend på hytta. Du vet, hytta i hyttefeltet i den småkommunen der det en gang var tett skog, men som ble hugget ned etter et tilbud lokalpolitikerne ikke kunne si nei til.

Vi kan ikke leve av natur som folk i byene synes er vakker å se på. Turisme er ikke nok. Vi lever her. Vi er ikke her for å passe på at de vakre Insta-motivene deres er her når dere er på besøk.