Jeg har aldri skammet meg over å være same. Ikke ett sekund. Likevel var det først da jeg traff samboeren min at jeg sluttet å kalle meg halvsame. Hun lærte meg at man da fint kan være både norsk og same, uten å måtte dele seg selv opp i brøker.
Etter å ha jobbet i fem år legger sannhets- og forsoningskommisjonen i dag fram sin rapport. Jeg vet om flere som kunne fortalt om sine opplevelser til kommisjonen, men som ikke har gjort det. Samtidig tror jeg medlemmene har hørt nok. Alle samer, kvener og norskfinner er på forskjellig vis påvirket av fornorskningspolitikken, selv om vi kanskje ikke er klar over det.
Jeg innbiller meg at jeg vet hva som kommer, i hvert fall når det kommer til sannhets-delen av rapporten. Men jeg vet ikke om jeg er klar for omfanget. Rapporten er på over 700 sider, 30 timer skal det visst ta å lese den opp.
Nå må vi tåle å høre det som kommer. Dette er ikke tiden for å lukke øynene. Det må være lov å bli rasende. Vi må tørre å ta innover oss hvordan generasjon etter generasjon har blitt merket av en villet politikk.
Det kan være smertefullt også for nordmannen å få servert en del av historien som lenge har vært gjemt for dem. Den jevne nordmann har vært frarøvet kunnskap om samer, kvener og norskfinner. Og språkkunnskapen har vært, og er fortsatt i dag, tilnærmet null. De aller fleste som bor i dette landet behersker bare ett av våre offisielle språk.
Jeg håper at majoritetsbefolkningen ikke opplever det som at man kollektivt må stille seg i skammekroken, men at vi heller kan se på rapporten som et verktøy for bedre å forstå hva samfunnet vårt er bygd på. Det er en prosess som krever mye av oss som enkeltmennesker, og som samfunn.
For litt over 100 år siden ble noen slektninger av meg stilt ut i en dyrehage i Budapest, besteforeldrene mine måtte erstatte navnene sine med norske for å få eie jord, og mange måtte gjemme bort språket sitt da de begynte på skolen, som min mor. I femte klasse fikk hun seg en overraskelse. Hun kunne svare på et spørsmål som en norsk jente ikke klarte. Da begynte hun å reflektere over at hun kanskje ikke var så dum likevel. I dag sier hun at det å ha blitt sett ned på også har motivert henne til å yte ekstra, for å bevise at hun kan.
Mange har mistet språket. Jeg ser for meg hvordan mange foreldre gjennom over 100 år har sett på sitt barn og spurt seg: Hva er best for deg, får du det best om du er norsk eller samisk? Jeg har selv aldri lært samisk ordentlig. Det er fremmedgjørende å ikke fullt ut kunne ta del i samtaler i ditt nærmiljø, i din slekt, på ditt hjemsted. Men jeg klandrer ingen for det.
Det vakreste jeg har hørt var første gangen jeg hørte min mor og min datter snakke sammen på samisk. Det var som om to av mine nærmeste omfavnet hverandre på tvers av generasjonene. Der og da bygget de en bru som viser at språket kan leve videre også i vår gren av slekta. Og jeg, jeg fikk slukket et av mitt livs store sorger. Og det fineste var at min datter, hun som skal være med å forme samfunnet videre, hun tenkte det var helt naturlig. Som om ingen skade noen gang har skjedd.
Det kjentes som en forsoning.
Jeg kjenner personer som har fortrengt år med internatliv, som har fornektet sitt opphav med et desperat ønske om ikke å bli avslørt som same, noen har blitt mobbet, andre har gjort det selv. To venninner ble for få år siden rådet av fagfolk i Tromsø til ikke å snakke så mye samisk med sine barn, en mann jeg intervjuet har fortsatt merker etter en øks som ble kastet mot hodet hans. Alle disse menneskene er fortsatt i yrkesaktiv alder. De er barn av vår tid.
Minoritetenes plass i historiebøkene er talende. I storverket «Det norske folks historie», skrev P.A. Munch like godt samene ut av historien på de første to sidene: «Oppe på fjellslettene vandret det kanskje noen Finner eller Lapper med reinflokkene sine, men det kan man ikke kalle for noen Bebyggelse. Og – det er med Bebyggelsen et lands egentlige historie begynner». Historieverket ble gitt ut på samme tid hvor det ble bestemt at samene skulle assimileres i det norske samfunnet. Det er som om storsamfunnet i over 100 år har sagt «Du må gjerne være her, bare du ikke er den du er».
«Den samiske historien er som en skolisse som er hogget over med øks», skriver Elin Anna Labba i sin bok «Herrarna satte oss hit». Hennes forfedre hadde sommerbeite på Kvaløya og andre øyer i Troms. I 1922 var det slutt. Da ble Labbas forfedre nektet adgang til Norge med dyrene sine. Deres tradisjonelle levesett måtte vike mens nasjonsfølelsen skulle styrkes.
Det blir svært interessant å se hvilken kurs kommisjonen peker ut for å bidra til forsoning. Kanskje peker de ut forslag til strukturelle endringer. I nord vil det bli spesielt krevende å styrke minoritetenes posisjon når det allerede i dag er mange som hevder at samer har særrettigheter.
Jeg har selv blitt kontaktet av en person som fryktet at Finnmark kom til å utvikle apartheidlignende tilstander, med samer som den overlegne part.
Etter at apartheidregimet falt, gikk Sør-Afrika gjennom en svært krevende prosess, hvor det ble opprettet en sannhets- og forsoningskommisjon. Det førte blant annet til at også svarte sørafrikanske borgere i 1994 fikk stemmerett.
Her hjemme blir det spennende å se hvilket innhold man fyller forsoningsbegrepet med. Forsoning krever at minst to parter, sannsynligvis etter en krevende prosess, kommer til en form for gjensidig forståelse og respekt. Forsoning går begge veier. På et tidspunkt kommer man kanskje til et punkt hvor man aksepterer at det er på tide å gå videre, også samer, kvener og norskfinner.
Jeg håper at vi i tiden som kommer klarer å snakke med innestemme, holde igjen konspirasjonsteoriene og de giftige kommentarene, tone ned mistroen. Jeg håper vi evner å se hverandre i øynene og kanskje erkjenne at her er det noe vi ikke har innsett omfanget av. I beste fall går vi nå inn i en tid med selvransakelse og refleksjon, som kan inspirere oss til å endre samfunnet til det bedre.
Jeg ser noen hevder at fortidens feil ikke bør prege morgendagens politikk. Dette pragmatiske synet kunne jeg kanskje delt hadde det ikke vært for at fornorskningen kaster lange skygger også inn i dagens samfunnsliv. I et innlegg på Facebook argumenterte sørsamen Sara Emilie Jåma for at fornorskning av samer fortsatt foregår. «Mine kunnskapshull i tradisjonell reindrift skyldes ikke min far, det er ikke min fars feil at jeg har disse manglene, det vil jeg si er statens og hvordan de har brukt hans tid», skrev hun.
I sommer fyller datteren min seks år. Hun vet nå at hun er en del av en minoritet, at morsmålet hennes er truet, og hun har lært at hun ofte må tilpasse seg. Hun var tre år første gang en voksen sa til henne: «Hvis du snakker samisk, så er det jo ingen som skjønner hva du sier». Som femåring lever hun med en byrde som majoritetsbarn slipper å forholde seg til.
Jeg håper at datteren min vokser opp, stolt over å ha både samisk og norsk bakgrunn, at hun blir stødig i begge språk, og med en visshet om at historien vår, den som kunne vært behagelig å legge bak seg, den kjenner hun.
For dette kan vi ikke glemme.