– Hva skal du bli når du blir stor, da?

Det var det store spørsmålet, et brennhett tema blant oss barna i barnehagen. Svarene var soleklare, og de endret seg som regel fra dag til dag.

– Sirkusklovn! Prinsesse i et tårn! Indianerhøvding! Flyvertinne! Jagerpilot! Dragejeger! Popstjerne! Fotballproff! Astronaut! Verdensberømt!

Vi var små, vi fikk lov å drømme. Ingen fortalte oss da den smellharde sannheten. At drager ikke fins, at det ikke er særlig woke å ville bli en vakker prinsesse, at hele verden kanskje ikke venter på at nettopp du skal ta den med storm. Sannheten om fremtida, om den endeløse papirmølla, løpingen med for store sko i hamsterhjul, om kampen med å tette igjen hullet i pengesekken og om fåfengt dagdrømming fra en grå kontorstol.

Selv var jeg manisk opptatt av kongehuset og hadde planer om å bli, ikke bare dronning, men å bli selve Dronning Sonja. Jeg sto i timevis foran speilet og strammet musklene i halsen i forsøk på å ligne henne. Men det var til ingen nytte. Det viste seg at mamma tok feil, jeg kunne ikke bli alt jeg drømte om.

Derimot ble jeg mye jeg aldri hadde drømt om. Renholder på et møkkete verksted, en sårbar sommervikar på sykehjem, telefonvakt for en telefon som aldri ringte på et kontor, en gråtkvalt lærervikar og en oppmerksomhetssyk statist, en masete butikkselger og en klumsete servitør.

Jeg ble også noe jeg fortsatt har bekmørke, nevrotiske mareritt om. De to svette, klaustrofobiske månedene jeg jobbet som Byggmester Bob. På kjøpesentre i øst og vest, dessverre i sør og nord også, duvet jeg rundt i en gigantisk maskot-drakt og fistbumpet med hånda i været til «Kan det fikses?» og «Klart det kan!». Jeg føler meg skitten bare jeg tenker på det, men det lærte meg én viktig ting – at jeg måtte begynne å sette grenser for hva jeg var villig til å gjøre for penger. Det er – tross alt – en viktig lærdom.

Det er søtt å tro at man på magisk vis skal bli en prinsesse når man blir stor en god stund, helt til det av naturlige årsaker ikke er det lenger. Du er ungdom nå, ikke et barn, og da endrer plutselig stemninga rundt det store spørsmålet seg. Plutselig spør folk på blodig alvor hva du faktisk skal bli.

Hvordan skal du vite det? Men du står over et valg nå, det er brutalt, du må velge: Skal du gå mekaniske fag? Musikk og teater? Helsefag? Eller kanskje du bare er en sånn basic allmenn type? Skal du flytte på en deprimerende hybel eller bli hjemme på barnerommet? Det er nå, mens du er på ditt mest pubertal-infernal-juventale stadium noensinne, at du i hormontåke skal plotte ut en plan for fremtida. Det er lov å føle seg overveldet, uten at det hjelper noe særlig.

Kanskje tar mamma og pappa eller karakterene dine valget for deg. Kanskje slipper du unna for denne gang. Men så skjer det igjen, noen år etterpå. Du er voksen nå. Du kan bli hva du vil. Hva skal du bli?

Vel, ifølge statistikken er det størst sjanse for at du blir butikkmedarbeider, helsefagarbeider, barne- og skolefritidsassistent, grunnskolelærer, sykepleier eller saksbehandler. Kanskje noe av det frister.

Det er egentlig Lånekassa sin skyld at du står i dette dilemmaet. I over 75 år har den lånt både de svimle og de målrettede til sammen 950 milliarder kroner for å ha muligheten til å ta høyere utdanning uavhengig av sosial mobilitet. En tredjedel av nordmenn velger den veien, og i skrivende stund er det 1,2 millioner med norsk pass som enten mottar eller betaler ned på lånet.

Vi er mange som betaler ned på obskure fag vi innerst inne visste at vi aldri kom til å trenge, som vi tok for å få lån. Vi bare hoppet fra fag til fag, samlet sammen studiepoeng eller vekttall med «Latinske lyriske tekster» og «Den tyske hansaen i norsk og europeisk historie», sånn at alle skulle slutte å spørre, sånn at vi kunne late som at vi visste hvor vi var på vei.

I Norge har vi den luksusen at vi kan leke voksen lenge før vi må bli det. Et fåtall av oss havner kalkulert på den riktige destinasjonen vi hadde peilet ut, mange havner ganske nært, mens noen av oss ikke aner hvordan vi havnet der vi er nå. Selv hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle sitte her med fingrene på et tastatur og briller på nesa i et åpent kontorlandskap, helt tilfeldig.

Det må være lov å ikke vite hva man skal bli, å trø feil med vilje, å starte på nytt igjen og igjen, og iblant kanskje bare stikke langt bort fra alt også. Det må være like mye lov som det å vite at det er lege eller advokat man skal bli, 19 år gammel.

Det fins et manisk, kollektivt jag der ute. Vi skal klatre i stiger og holde ut lange løp. Valgene man må ta som ung kan derfor føles så tunge, utilgivelige og endelige. Men de er ikke det.

Tross alt er det bare snakk om en jobb. Vi trenger ikke å vite hva vi skal bli når vi blir stor. Jeg har fortsatt ikke peiling.