Vi skulle ha oss ny boksåpner her om dagen. Den gamle, som slett ikke var så gammel, viste seg fram i all sin forgjengelighet under forberedelsene til fredagspizzaen. Tomatpureen kom ikke ut før jeg gikk og hentet drillen, og slik skal det jo ikke være. Og det var sånn det startet, at jeg bestemte meg for at neste boksåpner skulle vare livet ut.

Det er litt gammeldags å konkludere med at man da må unngå en boksåpner som er laget i Kina. Det var før det, at alt som ble laget i Kina holder lav kvalitet. Det er fortsatt sant for mye som kommer derfra, men ikke alt. Men underveis til jernvarehandelen utvidet jeg analysen litt, fordi vi er altfor avhengig av kinesiskproduserte varer, og bestemte meg for å se etter en boksåpner som ikke var laget i Kina.

Ettersom jeg bor i Oslo ble turen lagt til vestkanten, jeg regnet med at man der hadde såpass med nisjebutikker at jeg kunne finne hva som helst, kanskje til og med en norsk boksåpner, i den grad boksåpnere har nasjonalitet. Og ganske riktig, et stykke oppetter Bogstadveien lå det en jernvare som fortsatt kalte seg for jernvare, og som hadde et skilt som ikke var byttet ut siden 50-tallet. Utenfor kjede og utenfor globalisering, tenkte jeg.

Ganske riktig, vel inne fikk jeg raskt følelsen av å være i en gammeldags krambu. Det manglet bare en 90 år gammel eier i vaktmesterfrakk. De hadde et rikt utvalg av boksåpnere. En sveitsisk, som så veldig dyr og god ut. To amerikanske, som så veldig innovative ut. En svensk en, som så veldig solid ut. Og en norsk som så helt grei ut. Den svenske var billigst.

Men ved nærmere øyesyn, for den som vred litt på emballasjen og leste den lille skriften, veldig mye mindre enn det svenske flagget, viste det seg at den svenske boksåpneren, som til overmål skiltet med nordisk kvalitet, var laget i Kina. Den sveitsiske, som jeg tenkte var i god håndverkertradisjon på linje med veggur, var dessverre også kinesisk. De to amerikanske, de innovative – kinesisk. Den norske oppga ikke produksjonsland. Jeg tipper Kina.

Jeg spurte om de hadde noen boksåpnere som ikke var laget i Kina. Kvinnen bak kassen, hun var ikke 90 år, ble svar skyldig. Hun trodde de hadde det, var det ikke en sveitsisk der, men nei, hun kunne ikke by på noe så særegent. Det viste seg at mer eller mindre alt som hang i kjøkkenavdelingen var laget i Kina. De kjente ikke til noe annet, virket det som. På nisjejernvaren i Bogstadveien.

Litt lenger opp i veien lå Traktøren. Nok et prishakk opp. De hadde også mange boksåpnere, mange av de samme som i forrige butikk. Men også noen andre. Kinesisk. Det var ikke før jeg spurte en oppvakt dame i butikken om de hadde en boksåpner som ikke var laget i Kina, at vi kom fram til en tysk produsent borti kroken. Der hang det jammen et vidunder av en boksåpner, i stål. Tung og solid, høy kvalitet. Og dyr.

Men det ble den tyske. For evig, som de sier i Bodø. Da blir den ikke så dyr. Sammen med en kjøkkenvekt, tysk. For øvrig også den eneste kjøkkenvekten i Oslo som ikke var laget i Kina. Jeg klekket ut en god forretningsidé på turen, som gründere kan få gratis av meg: Hva med å starte en butikk som fører produkter som utelukkende er laget utenfor Kina? Kjeden kunne hete: Ting som ikke er laget i Kina. Garantert suksess.

Så hva er det som ligger i min utvidete analyse, som gir seg utslag i denne opptattheten av Kina? Vel, vi har nylig sett president Xi bli valgt for tredje gang, etterfulgt av en angstbitersk og truende tale. Kina har på ingen måte tenkt å redusere sin globale innflytelse i årene som kommer. Samtidig signaliserer de en økende vilje til å ta grep som gjør at de klarer seg selv. Målet er å skape en verden som er avhengig av Kina, og et Kina som ikke er avhengig av noen.

Den kjente Kina-eksperten Torbjørn Færøvik advarte denne uka i Dagsavisen om det anti-demokratiske Kinas økende vilje til å tvinge verden inn i sitt spor, og viste samtidig til gryende frykt i både EU og USA for at verdens avhengighet av Kina fører galt av sted. Grep er allerede tatt, og flere vil komme. Mikrochips-produsenten Intel girer nå kraftig opp i Costa Rica, og ned i Asia, etter mer enn et hint fra Biden.

Selv om vi nå ser at ideen om at handel skaper fred ikke holder stikk i tilfellet Russland, tror jeg likevel på fortsatt handel med Kina. Men det er presserende å begynne å ta grep for å etablere produksjon av viktige varer andre steder også. Vi lever nå i en tid der det for alvor bør ha gått opp for oss at en viss grad av sjølberging, og kontroll på vesentlig infrastruktur, er maktpåliggende.

Den fortvilte jakten på verdens eneste boksåpner som ikke er laget i Kina blir derfor bare et symbol på hvor vi er i dag, og hvor vi må gå. En enkel løsning er å låne kinesernes egen suksessoppskrift med å ta for seg kjente merkevarer og produsere kopier selv. Slik vi gjorde med kinakålen.