Jeg har endelig gjort det! Jeg har debutert som charterturist. Det var keitete og pinlig. Men, i motsetning til mye annet, er Granca akkurat som på film.

De nordiske klimaflyktningene sitter under den (nesten) afrikanske sola og nyter kjøttkaker i brun saus, og lokale supermarcadoer selger VG og Nora surkål. Aller mest følte jeg meg som en spion undercover. Jeg er tross alt ikke sånn. Jeg har vært ute og reist før. Jeg trenger ikke Tui til å hjelpe meg å finne riktig buss. Jeg vet hvordan man skal oppføre seg på restaurant.

Britene har et bedre begrepsapparat for det: De skiller tydelig mellom «travel» og «holiday». Når du reiser, drar du på jorda rundt-tur, eller backpacking i Sørøst-Asia, eller du bestiger Kilimanjaro. Det er på reise du utfordrer deg selv, finner deg selv, og får ditt livs diaré. Nå er vi definitivt på ferie, uten noen selvrealisering i sikte.

Det er i hovedsak tre kategorier mennesker som reiser på pakketur til Kanariøyene. Vårt eneste fellestrekk er at vi synes alle andre er håpløse. Den ene gruppen er småbarnsfamilier som oss, som etter beste evne lagrer gylne øyeblikk mellom hyl og skrik. Alt ved oss er praktisk. Livene våre er studier i logistikk. Vi er dem som ankommer en bugnende buffet og ber om makaroni uten saus.

Så har du pensjonistene. De har vært på Las Palmas før, for å si det sånn, og vet hvor akevitten står inne på taxfree-en. De oser av Jean Paul Gaultier og selvtillit – dette kan de.

Den siste (og minste) gruppen, er de som er single og klare for å mingle. Kvinner er overrepresenterte i den, så det er tydelig at det er José og Miguel som er målskive for virksomheten. Jeg krysser fingrene for at det ikke traff for hardt da de oppdaget at det er langt fra Gran Canaria til Paradise Hotel. Skjønt, flatfylla og kjønnssykdommene er jo de samme. Her er det snakk om slike som har overskudd til å style håret før en sju timers flytur med avgang før åtte om morgenen. Antrekkene er valgt med omhu. Det er for så vidt mitt reiseantrekk også, men da med sikte på høyest mulig antall glidelåslommer.

Så er vi på vei. «Welcome aboard on one of the greenest flights in Europe» (Bailey’s-forbruket underveis er ikke medregnet). Allerede på flyet ned fikk vi minner for livet. Som da en medpassasjer erklærte at «Æ VIL HA EN KOPP TE», og så stirret på flyvertinnen som om hun var pervers – eller i det minste temmelig tjukk i huet – da hun serverte teen. Hun mente selvsagt at hun ville ha en kopp til. Med kaffe.

Ikke overraskende føles det nytteløst at flyturen er grønn. Å reise til Granca er på mange måter som å reise tilbake til 90-tallet. Et sted hvor laserpenn fortsatt er en greie, og folk går med tatoveringssmykker. Søppelsortering har vi ikke begynt med ennå. Folk røyker sigaretter og koser seg. Vi danser Macarena.

Ved ankomst blir vi påsatt armbånd med hotellets logo på. Akkurat som å være pasient på en psykiatrisk institusjon. «Akkurat som å være på festival,» sier vi til oss selv.

Nå kan vi endelig ta fatt på uka hvor jeg konstant føler meg som Halle Berry der hun grasiøst sprader opp på stranden i den Bond-filmen du vet. I virkeligheten ser jeg ut som akkurat det jeg er: en vinterblek skandinav flankert av en oppblåsbar hai. Men de kanariske øyer er stedet hvor illusjonene får leve og blomstre. Visst ser du bra ut i bikini! Næsj, det er ikke dine barn som bråker mest. Nei da, du drikker ikke for mye.

Det er bare én regel i Syden: Det er ikke lov å kjede seg. Ved den minste antydning til at du er i ferd med å fordype deg i en bok eller duppe av i sola, er de der – aktivitørene. Pene spanjoler med boomblaster som vil ha deg med på volleyball, vannaerobic, allsang, hva som helst. Ingen kan si at det ikke var «fun activities for the whole of the familia».

Så er det det jeg var mest nervøs for på forhånd: All-inclusive. Men frykten viste seg å være ubegrunnet. Egentlig er konseptet genialt: Man slipper armageddon-stemningen som følger med når nordmenn betaler 16 euro per person for å slippe inn på en buffet, også kjent som konkurransesporten hvor det ultimate målet er å aldri trenge å spise igjen.

Jeg var også redd vi skulle være de eneste edru voksne i en kilometers omkrets, men all-inclusive viste seg å ha motsatt effekt. Folk roer seg når tilgangen er ubegrenset. Muligens fordi konkurranseelementet forsvinner. Eller fordi den inkluderte rødvinen smaker en blanding av husholdningssaft og neglelakkfjerner. Eller så merket vi ikke noe til det fordi vi la oss før ni hver eneste kveld.

Så hvorfor var det vi dro akkurat hit, egentlig? Den svenske pappaen i nabosolsenga fikk i alle fall satt ord på det for sin del:

«Jäg gillar inte att resa.»

Da er det til Granca du vil.