Urfolksfestivalen Riddu Riđđu i Kåfjord gikk av stabelen for 32. året denne sommeren. Kulturarrangementet som alltid har holdt et tydelig fokus på aktuelle samfunnsspørsmål for urfolk lokalt, nasjonalt og internasjonalt har merkelig nok fått kritikk for å huse Natur og Ungdoms kurs i sivil ulydighet.
Kritikken ble løftet av Nordlys politiske redaktør Skjalg Fjellheim, som mener festivalen har endret karakter. I kommentaren «Sivil ulydighet har blitt kultur» hevder han kursing i sivil ulydighet bør holdes utenfor en kulturfestival som mottar offentlig støtte, fordi aksjonsformen utfordrer loven. Problemet er vel at bålsang og god stemning ikke helt dekker aktualitetene urfolket utfordres på i 2023.
Sivil ulydighet har dessverre blitt en overlevelsesstrategi som storsamfunnet har påtvunget den samiske kulturen, som utgjør flertallet av urfolk i nord og på Riddu Riđđu. Ingen andre former for organisert protest har hatt større gjennomslagskraft. For eksempel regnes Alta-aksjonen for 40 år siden som vendepunktet der det norske samfunnet ble tvunget til å ta eget urfolk litt mer på alvor.
Aksjonistene tapte saken som handlet om utbygging av Altaelva, men oppmerksomheten rundt deres protest resulterte i etableringen av Sametinget. Aksjonen la nok også grunnen for at vi endelig i år har fått Fornorsknings-kommisjonens brutale rapport i trynet. Så ja, sivil ulydighet har for lengst blitt en kulturell respirator for samisk overlevelse.
Hovedproblemet for urfolk både her og der er at deres rettigheter ignoreres av myndighetene. Denne tendensen repeteres gjennom den pågående Fosen-saken der den norske stat er dømt for brudd på menneskerettigheter ved å etablere vindmøllepark i et reindriftsområde. Selv om Fjellheim og hans meningsfeller er bekymret for næringsutviklingen som møter kvist hos dommen fra Høyesterett, er det udiskutabelt at det er statens overkjøring som stadig tvinger fram denne aksjonsformen.
Det tys til sivil ulydighet etter at verbale, skriftlige og juridiske protester har blitt totalt ignorert. Den som oppfatter at Fosen- aksjonistene som barrikaderte seg utenfor Stortinget og som i sommer protesterer ved turbinene, virker glade over å måtte gå til dette skrittet må operere ut fra en ganske alternativ empatisk radar.
Når sivil ulydighet har blitt en kulturell overlevelsesstrategi er det altså med verst tenkelig motivasjon. Overgrep, overkjøring og ignoranse. Å kritisere festivalledelsen som tar de faktiske forhold i sin samtid på alvor, er å skyte budbringeren.
Fjellheim reiser også en ekstra snodig kritikk, som trolig er ment å undergrave protester som i Fosen-saken: Samer er ikke alltid enige med hverandre. Selvfølgelig er de ikke det. Urfolk er som andre folk. Forskjellige. En grunnleggende anerkjennelse av urfolks rettigheter starter med erkjennelsen av at det er virkelige mennesker vi snakker om, ikke den glansete stereotypien av samen og reinen som serveres når det nasjonalromantiske Norge skal selges til utlandet. Et samisk samfunn der meninger drøftes og brytes, er ikke et splittet folk. Det er et folk.
Uansett hva man måtte mene om veien videre i urfolksspørsmål, er det stadig den norske stat som bedriver menneskerettighetsbrudd i Fosen. Av en eller annen ukjent grunn er det dette lovbruddet politiet vernet om da de fjernet aksjonistene som protesterte med Høyesteretts dom i hånden.
Forhåpentligvis kommer vi dit en dag at sivil ulydighet ikke lenger må assosieres med urfolks kultur. Inntil videre bør festivalledelsen i Riddu Riđđu fortsette å stå stødig i realitetene og levere et aktuelt program. Det egentlige problemet her er at kurset i sivil ulydighet, er det som kanskje aller tydeligst rammer inn det norske urfolksåret 2023.