Skrevet av Øystein Nermo, tidligere avdelingsdirektør i Tromsø kommune
Jeg greier ikke å sitte stille. Men dette er for drøyt, selv for en gammel «storskogramp» som meg. Jeg har erfaringer fra tre kommuner i Norge, fra nord til sør, en samlet kommunal praksis på drøyt 20 år i tillegg til praksis fra private og statlige organisasjoner. Og jeg har opplevd litt av hvert. Alt fra trakasseringer fra bortskjemte rikinger til sinte trafikanter som skal ha seg frabedt fartshumper. Men jeg tror dette tar kaka.
I mine naive stunder hadde jeg faktisk tro på den sittende ordføreren, men naiviteten var som den ellers er blant nordmenn som tror på politikere, en blårøyk som forsvinner i luften så snart blåsten og vinden slipper til. Når det gjelder myndighetspersoner, og i særdeleshet politikere, må man legge vekk naiviteten og ta i bruk skarpsynet og vettet.
En kvart milliard i merforbruk, eller som vi vanlige mennesker betegner det som, et dundrende underskudd, er ikke hverdagskost, selv for en kommune som Tromsø. Men det er altså nå en realitet i Tromsø kommune.
En ordfører som har holdt fram sine evner til å ha økonomisk kontroll, reagerer på denne nyheten med en ryggmargsrefleks av den tvilsomme sorten, han kaster administrasjonen under bussen. Eller for å bruke et mindre tabloid uttrykk, administrasjonen blir dolket i ryggen. Og det rammer ikke bare én person, men alle som jobber i kommunen, og som bidrar til å løse samfunnsoppdraget. Det er 7000 av dem, og alle har stemmerett.
Like før disse forholdene blir synlige stikker kommunedirektøren av for å ta et sjefskurs i Forsvaret, sikkert interessant nok dét, men jeg tror nok kommunen ville ha hatt bedre bruk for ham enn Forsvaret, med all respekt selvsagt. Han ble i sin ansettelse som administrasjonens øverste sjef nærmest hyllet for å huske budsjett og regnskap på fingrene, og kunne ramse opp fra kommunale dokumenter nærmest på husken.
Men hva hjelper det? Mannen er jo ikke her når det stormer. I stedet setter man inn Mari Enoksen Hult som gissel, og hun skal sammen med økonomisjefen redegjøre for de blodrøde millionene som har rent ut av kommunekassen. Hun har min ektefølte sympati, dette er ikke lett for henne, og hun skal vite at ingen politikere stiller seg bak henne for å støtte og hjelpe. De venter på bussen med dolken klar. Selvsagt finnes det unntak blant politikerne, men «ingen nevnt ingen glemt», som det så smukt heter.
Det verste er nå at ingen vet hvordan dette kunne ha skjedd. iTromsø sin kommentator Tora Lind Berg formulerte det ganske treffende: «Dette er ikke noen ny historiefortelling om Tromsø kommune, tvert imot. Det var nettopp dette kommunedirektør Stig Tore Johnsen erklærte at han skulle gjøre noe med da han tiltrådte for tre år siden. Det skulle bli slutt på brannslukking». Men nå må man på nytt gå i gang med slukningsarbeidet som må skje i takt med antall hoder som må ut av den kommunale administrasjonen.
Man kan spekulere i hvordan det skal foregå. Snakker vi sluttpakker? Nei, det har man ikke råd til. Oppsigelser? Muligens, men da må man vite hvilke rettigheter den enkelte ansatte har, ellers kan man rote seg inn i rettssaker som koster like mye penger som sluttpakker ville ha gjort. Her trenger kommunen eksperthjelp for å kunne gi såpass mange ansatte sparken i ei (unnskyld språket) helvetes fart.
Men til spørsmålet om hvordan dette kunne ha skjedd. Det helt åpenbare svaret på dette er manglende økonomisk kontroll. Er dette ellers mulig i det kommunale systemet? Altså å ha kontroll? Jeg vil ikke komme med synsing og spekulasjoner, og det er ei stund siden jeg jobbet i denne kommunen. Det jeg i min tvilsomme beskjedenhet kan bidra med er hvordan man kan komme ut av dette uføret og sikre at framsikten blir forutsigbar. Men da trenger man oppslutning og forståelse fra både politikere og administrasjonen.
Selv om kommunen er en såkalt «politisk organisasjon» trenger man en uselvisk og effektiv administrasjon som gir råd om og følger opp politiske vedtak. Politikk og administrasjon må gå som hånd i hanske, men med nødvendig integritet. Dette er selvsagt.
Så til et annet forhold som bidrar til usikkerhet og uforutsigbarhet. Hva er egentlig den aktuelle styringsmodellen i Tromsø kommune? Noen som vet? Formannskapsmodell? Parlamentarisme? Vel, hvis ingen vet, har jeg svaret: Det er «litt av begge deler».
Tromsø hadde en i periode på fire år et byråd og i ni måneder et avviklingsbyråd. Man avviklet med andre ord et styringssystem for å ivareta et politisk flertall i kommunestyret. Partiet Rødt hentet inn en politisk seier da de satte et vilkår overfor valgets vinner, riktignok ikke en overbevisende vinner, den gangen ledet av Kristin Røymo, og vilkåret var at hvis de skulle bli med i posisjonen og danne flertall, måtte man avvikle byrådet. Og det gikk Røymo med på, hun brukte ni måneder på avviklingen, og gikk deretter fra å være byrådsleder til å inneha rollen som ordfører.
Men det ble problematisk å gi fra seg den politiske makten hun hadde som byrådsleder og til å være en politisk posør i egenskap av å fremstå som kommunens ordfører. Politikere søker makt, det ligger i sakens natur, men da er det feil å velge et system som desimerer denne makten. Dette på tross av at man da mister det flertallet de kunne ha hatt med å kompromisse med Rødt.
Den gangen forelå det alternative løsninger, man kunne ha gått videre med, og beholdt, parlamentarismen. Spørsmålet ville da være om Rødt da ville foretrekke et byråd av Frp, Høyre og Venstre i stedet for å gå videre med byrådsmodellen og likevel danne et flertall? Rødt uttrykte gjentatte ganger sterke motforestillinger mot parlamentarismen. Jeg antar at dette ikke var fordi modellen i seg selv var problematisk, men fordi måten den ble praktisert på av det opprinnelige byrådet. Men det kunne et nytt byråd lett ha gjort noe med, noe avviklingsbyrådet langt på vei gjorde de ni månedene de var i den politiske himmelen. Men det er en annen skål.
Problemet per i dag er at man fra politisk side «later som» at man ennå eksekverer byrådsmodellen, selv om man har instituert den trauste formannskapsmodellen, som altså skjedde gjennom en hestehandel på Rødt sitt initiativ. Dette synliggjøres gjennom ordførerens politiske adferd og den makten man tiltar seg som folkevalgte i henholdsvis formannskap og kommunestyre. Dette tydeliggjøres ytterligere gjennom den nylig vedtatte saken knyttet til «Romsaaserklæringen» hvor man ber kommunedirektøren inkludere føringene i erklæringen i arbeidet i kommunen. Altså et vedtak man enkelt kunne ha ikraftsatt hvis man hadde hatt parlamentarismen.
Men det har man altså ikke. Den søte smaken av fruktene byrådsmakten ga i sin tid sitter enda i ganene til kommunens politikere, med både et faglig og personellmessig ansvar og tilsvarende makt, men de har uegnede rammebetingelser for å praktisere disse. Og dette gir både usikkerhet og frykt inn i kommunens system. Det blir som å kjøre rally med en lastebil, kanskje ikke fulltreffer i metaforisk forstand, men de fleste skjønner den. Så hva gjør man?
De fleste som kjenner meg, riktignok få, ville nok gjette hvor jeg vil hen. Først og fremst må man gjøre det åpenbare, nemlig slukke brannen. Uten å dra metaforen for langt, vet man at for å slukke en brann trenger man vann, men mangel på oksygen er også et virkemiddel. I stedet for vann og andre slokkemidler anvender man altså oppsigelser av ansatte for å slukke den kommunale pengebrannen. Men er de som skal sies opp unødvendig personell? Sitter de rundt omkring i det kommunale systemet til pynt? Er de faktisk overtallige?
Forhåpentligvis og sannsynligvis ikke. Men hvis de forsvinner ut av systemet, hvem utfører da oppgavene deres? De som er så «heldige» å beholde jobben sin? Tja, det er et spørsmål man kan håndtere på forskjellige måter. Ei omstilling av ressursene må man uansett gjøre. Å kvitte seg med noen ansatte er sikkert mulig, men i hvilken skala er jeg mer usikker på. Effektivisering er et fyndord i politisk forstand, men langt på vei foraktet av administrasjonen. Ikke nødvendigvis fordi de er imot å bli effektive, men fordi et byråkrati med klare lovmessige rammebetingelser danner åpenbare begrensninger.
I en periode hvor forretningsmessige prinsipper aksentueres i etablering av kommunale aksjeselskap, kommer den ordinære virksomheten i skyggen til fordel for lovnader om at slike selskaper er mer effektive enn kommunens «egen» virksomhet er. Uansett vil en slik forretningsprofil i det kommunale systemet i noen grad undergrave samfunnsoppdraget. Et AS er nå et AS enten det er et kommunalt eller et privateid selskap. Man skal tjene penger. Men greier man å kombinere det med samfunnsoppdraget? Jeg er i tvil, i hvert fall betinget.
Det åpenbare paradokset er at man uansett har mer tro på et aksjeselskap enn på kommunens egen basisvirksomhet. Dette selvsagt uten at disse virksomhetene uten videre kan sammenlignes. Forenklet formulert skal et AS tjene penger og en kommunal virksomhet bruke penger. Virksomheten til et aksjeselskap finansieres av inntekter fra selskapet, mens kommunens organisasjon finansieres av avgifter og skatt fra innbyggerne og overføringer fra Staten, kanskje også litt utbytte fra aksjeselskapene. Også dette forenklet formulert. Skal kommunens basisorganisasjon slankes i økonomisk forstand, må kostnadene ned og inntektene opp.
De fleste skjønner hvor dette bærer hen, altså masseoppsigelser, innkjøpsstopp og økning i eiendomsskatt og øvrige avgifter. En situasjon verken kommunens ansatte eller innbyggerne finner spesielt morsom. Jeg tipper at Gunnar & Co er sjeleglade for at valget ikke er i år. Anne Berit & Co kunne nok ha tenkt seg et nyvalg hvis dette hadde vært mulig. Kanskje til og med en reetablering av parlamentarismen. I så fall ville jeg ha stått langs veikanten og heiet på et slikt tog, altså parlamentarismen.
Uansett både tror, og langt på vei vet, jeg at det finnes et betydelige effektiviseringspotensial i det kommunale systemet. Lovpålagte oppgaver er ikke unntakene, de kan også gjøres bedre. Hvor langt man skal gå i å skrote ikke lovpålagte oppgaver er et politisk spørsmål, men det må selvsagt også skje, og man bør være oppmerksom på at ikke-lovpålagte oppgaver også bidrar til å svare ut samfunnsoppdraget. Utfordringen nå blir å opprette en taskforce med vide fullmakter som kan gjennomføre en slik omstilling.
Kanskje kan ordføreren hyre inn gutteklubben «kuken»? Unnskyld spøken, men en slik taskforce er ikke et nytt konsulentoppdrag, her snakker vi om en god samhandling mellom politikk og administrasjon med en kompetent ledelse. Her får ordføreren i virkeligheten en syretest på om han egner seg, og om han kan agere som kommunens redningsmann. Igjen.