Det kan høres litt banalt, og kanskje til og med åpenbart ut, men saken er at vi i dag ser flere og flere tilfeller hvor elevenes rettigheter går utover lærerens trygghet.
Nylig skrev lektor Evy Ann Rasmussen et leserinnlegg i avisen iHarstad om hvordan skolehverdagen for lærerne i den videregående skolen har begynt å se ut. Hun beskriver utfordringer som blant annet lærerens vern og rolle ovenfor elevene, om uendelige kamper om grensesetting i klasserommet, og om bruken av begrepet krenkelse.
Problemstillingene som tas opp er dessverre ikke nye, og vi har over tid sett en rystende utvikling av lærere som enten tar et oppgjør med yrket eller som bytter karriere på bakgrunn av dette.
Tilbakemeldingen fra flere lærere er at de nå ikke ønsker å være alene i klasserommene dersom det skulle oppstå en situasjon hvor det ble ord mot ord, fordi elevene alltid vil vinne frem i slike tilfeller.
Videre er tilbakemeldingene om at enkelte volds- eller trusselsituasjoner mot lærerne kun ender opp med tilsnakk på rektors kontor. Lærere melder også fra om at de opplever å ikke kunne ta opp enkelte fagtemaer, terminologier eller å heve stemmen ved behov, i frykt for å bli meldt inn med sak om krenkelse. Det er ikke vanskelig å skjønne at denne utviklingen i klasserommene er på avveie, og at det er essensielt at det gjøres noen klare grep for lærerne.
Det første som må gjøres er en revidering av opplæringsloven og en avklaring for de tilfeller hvor arbeidsmiljøloven er i konflikt med denne. Arbeidsmiljøloven og opplæringsloven regulerer nemlig hver sin side av samme sak, men skal ivareta hver sine parter.
I den senere tid har det vært en styrking og utvikling av opplæringsloven, hvorav § 9A, også kalt «mobbeparagrafen», ga elevens subjektive opplevelse av situasjoner et trumfkort. Det kan imidlertid virke som at dette vernet om elevene har tatt en uheldig vending, og utviklingen vi ser nå er, som lektor Rasmussen skriver, alarmerende.
Jeg mener at nøkkelordet i denne sammenhengen er klasseledelse. Det handler om lærerens rolle og handlingsrom til å lede, til å skape arbeidsro og til å kunne sette grenser. For å kunne gjøre dette må vi derfor styrke lærerens posisjon i klasserommet. I tillegg til det større arbeidet med en gjennomgang av lovverket, må det lages tydeligere rutiner for skolene.
I Troms skal vi sette i gang et arbeid for å gjøre nettopp det. Vi skal blant annet lage klare rutiner for hvordan vi skal håndtere vold og trusler mot lærere i den videregående skolen vår, og vi skal frigjøre tid til lærerne ved å danne ressursteam rundt elevene.
Misforstå meg rett, for elevenes rettigheter er særdeles viktig, og det er en åpenbar grunn til at vi har et solid vern av elevenes psykiske og fysiske læringsmiljø. Det må imidlertid være en balanse mellom lærerens og elevenes rettigheter og vern, slik at den ene gruppens trygghet ikke går på bekostning av den andres.
Det kan ikke være tvilsomt hvem som er lederen i et klasserom. Så åpenbart, men likevel så vanskelig med dagens rammer. Vi har åpenbart et arbeid å gjøre fremover.