De siste årene har jeg deltatt i mange diskusjoner i ulike saker som fiskeri, arealdisponering, kultur, idrett, reguleringssaker, hyttebyer, flyplass, oppdrett, veiutbygging, vindkraft, helse, teknologi, næringsliv, forskning, samferdsel, bymiljø og «hele pakka». Mye av dette har vært knytta til lokale og regionale saker, men også utfordringer på nasjonalt og internasjonalt nivå har jeg interessert meg for.

I alle saker har jeg forsøkt å legge noen viktige forutsetninger til grunn for hva jeg skal mene. I tillegg til de spesifikt faglige spørsmål, har dette dreid seg om naturgitte forutsetninger og betingelser man må ta hensyn til i sakene; altså klima, miljø og natur. I en verden hvor det til stadighet dokumenteres at vi er i ferd med å «sage av greina vi sitter på» med tanke på naturmangfold, klimaendringer og menneskeskapt forurensing, mener jeg at alle samfunnsområder må underlegges gode vurderinger og analyser på disse områdene før man fatter beslutninger og iverksetter tiltak og utbygginger. Noen ganger må man kanskje akseptere at man ikke akkurat «treffer blinken» i så måte. Det må være sjelden, man må være bevisst og man må kompensere med «avbøtende tiltak» når dette skjer.

INNLEGGSFORFATTER: Arne-Wilhelm Theodorsen (MDG). Foto: Privat

Noen ganger blir jeg anklaga for å trenere og å ta omkamp i saker man langt på vei er blitt enige om tidligere, fordi jeg legger vekt på disse forutsetningene. Jeg er ikke enig; en sak er vel egentlig ikke ferdig før saken er gjennomført i praksis og ikke bare på skrivebordet, og dessuten må vel vedtak som baseres på utgått informasjon og kunnskap kunne tåle nye vurderinger.

Internasjonalt, nasjonalt og lokalt er det, med stor politisk oppslutning, vedtatt ambisiøse målsettinger for å nå klimamålene, bevare naturen og skåne miljøet. På klima finnes det klimabudsjetter nasjonalt og lokalt (også i Tromsø). På naturmangfold er det på nasjonalt plan vedtatt ambisiøse mål, på lokalt plan (i Tromsø altså) er det ikke kommet på plass arealbudsjettering og – regnskap, men like fullt finnes det klart uttrykte ambisjoner i arealplaner, klima-, miljø- og energiplanen, politiske uttalelser osv. Når det så kommer til konkrete saker som skal avgjøres; det være seg hvor mye CO2 trålerflåten kan slippe ut, om vi skal tillate cruisebåtanløp, om vi skal utvide rullebanen på flyplassen, hvor mange internasjonale flyginger vi skal tillate til Tromsø, om vi skal rive gammel betong for å bygge nytt i stedet for å gjenbruke gamle bygg, om vi skal tillate hyttebyer, om det skal bygges vei gjennom viktige naturområder, om vi skal tillate nedbygging av myr og matjord, om vi skal bevare fjæra, om reduksjon av biltrafikk (spesielt i sentrumsområder) osv., så er motargumentet, om det i det hele tatt kommer noe, at «akkurat i denne saken må vi akseptere visse negative konsekvenser».

Noen hevder at det «er vel ikke så farlig» hva vi få mennesker i Tromsø eller Norge gjør. Det mener jeg er galt; vårt miljø- og klimaavtrykk er stort sjøl om vi er få mennesker. Det blir enda verre når vedtak i konkrete saker er i direkte motstrid til de overordnede målene man har satt seg.

NRK har vist i noen programmer at norsk natur nedbygges bit for bit. Hver enkelt bit er nokså betenkelig, men totalt sett blir ordet «katastrofe» ganske dekkende. Den samlede effekt samsvarer svært dårlig med overordnede politiske ambisjoner om å ta vare på naturmangfoldet. På samme måte er det innenfor klima; mange forhold er ille nok i seg sjøl, men samlet sett er det svært alvorlig. Det kan virke som at man bare skyver de ambisiøse klimamålene foran seg hele tida; den globale temperaturen stiger og stiger mens man prater og prater.

Det er da jeg stiller spørsmålet: Hva er omkamp? Er det omkamp når man ønsker å bringe ny og oppdatert kunnskap inn i beslutningsgrunnlaget, når man ønsker å se enkeltsaker i lys av overordnede og vedtatte føringer, og når man prøver å bringe naturens, klimaets og miljøets stemme inn i debatten? Naturen har ingen mulighet til å ta kampen eller omkampen. Når vedtakene er fattet og tiltakene er realisert har man for lengst passert «the point of no return». Da må vi leve med det langt inn in evigheta.

Eller er det omkamp når man fatter beslutninger og innvilger dispensasjoner i enkeltsaker hvor man bevisst eller ubevisst ser bort fra overordnede ambisjoner, mål og planer som det er stor enighet om?

Mens jeg skriver dette leser jeg at Arctic Center har fått rammetillatelse for alpinbakken. Dette åpner for utbygging av mange leiligheter. Dersom dette er innenfor rammene som ligger i reguleringsplanen, altså ingen dispensasjoner, er det kanskje i tråd med vanlige prosedyrer. Likevel kan man vel stille spørsmål om ikke både politikere og Statsforvalteren burde hatt sitt ord med i laget når man ser omfanget av det hele (bl.a. 400 parkeringsplasser i uberørt natur.)?

Jeg tror det er tid nå, på vegne av natur, klima og miljø, for å ta opp kampen – ikke omkampen – mot Arctic Center. Den virkelige omkampen, den som kan resultere i å rasere noe av det viktigste vi har, er det i dette tilfellet Arctic Center og deres støttespillere som tar. Så kan vi fortsette å støtte opp om de gode aktivitetene og de gode utviklingsplanene som alpinanlegget i Kroken har. Gjenbruk og skånsom videreutvikling av et svært godt tilbud, kalles det for.