– Hva jobber du med da?

Det er noe av det første vi spør hverandre om når vi treffes for første gang og situasjonen rundt tilsier at vi blir værende i samme rom en stund. Det er ment hyggelig, som et hint om at jeg faktisk vil bli kjent med deg, fordi yrket vårt liksom sier noe om hvem vi er som mennesker.

Da er det lite kult å måtte svare «Jeg har ikke jobb, jeg», og legge til «Nei, jeg studerer ikke heller» på oppfølgingsspørsmålet som nesten alltid kommer. Du vet hvordan det høres ut, du ser at den du snakker med gransker deg for å se etter noen fysiske hint for hvorfor du ikke funker. Hva er det egentlig som feiler deg?

Jeg har vært der selv. Ganske voksen, utenfor arbeidslivet, med noen universitetsfag spredt i alle retninger, på leit etter en hylle å trives på i livet. Følt på panikken over å ikke funke, kjent på skammen over ikke å bidra på lik linje med alle andre.

Jeg har også vært langtidssykemeldt etter å ha møtt en vegg eller tre. Fått høre at det bare er å stable seg på beina igjen, forsøkt å reise meg på paralyserte bein altfor tidlig, for så å ramle hardt i asfalten med trynet først. Tenkt at det må være noe grundig feil med meg som ikke får til det alle andre klarer. Ikke engang å stå.

De aller færreste velger bevisst å havne utenfor arbeidslivet. De som har vært der, vet at det er sant.

Likevel var det altså rundt 660.000 personer mellom 20 og 66 år som verken var i jobb eller under utdanning i 2022. I dag står om lag 100.000 under 30 år utenfor arbeidslivet og studier. Det høres ut som et høyt tall, men Norge er faktisk et av landene med høyest sysselsettingsgrad i hele Europa.

Uansett, det koster. Man regner med at hver enkelt arbeidsledig koster samfunnet 7–8 millioner kroner dersom de aldri kommer seg i jobb. 100.000 arbeidsledige vil da koste oss 700–800 milliarder blanke kroner. Man trenger verken å være økonom, samfunnsviter eller politiker for å se alvoret i dette. Det er beinharde tall, 100.000 unge skjebner, og vi er alle enige om at noe må gjøres. Men hva?

Arbeidsminister Tonje Brenna er tydelig hva hun mener er svaret: Vi må slutte med denne «snillismen», vi skal slutte å nikke medlidende og heller stille krav og si «vi forventer at du bidrar». Alle må vende blikket fra ytelser til å yte. Det skal lønne seg å jobbe, må vite, og de som kan, skal gjøre nettopp det – jobbe.

Snakk om å sparke inn åpne dører etterfulgt av et hult ninjaskrik, «Hi Ya!». Nå skal alle opp å stå om morgenen, koste hva det koste vil, som om det er en ny vekkerklokke de uføre trenger, som om de bare er late. Takk for stigmaet, arbeiderminister i Arbeiderpartiet, det varmer nok der ute i samfunnskulda.

For å få bukt med disse unge problemmenneskene styrker regjeringen bevilgningen til NAV med 205 millioner kroner for at de unge skal få tilpasset oppfølging helt inn i arbeidslivet. Litt ekstra penger inn i potten er jo sjeldent negativt, spørsmålet er bare om det er nok og om de blir satt på riktig plass. For det fins noen viden kjente, tydelige risikofaktorer for at unge havner utenfor, blant annet fattigdom som går i arv, avbrutt skolegang, dårlig psykisk helse og psykososiale problemer.

Forskjellen mellom rik og fattig øker, det virker som vi ikke evner å stoppe det. Matkøene har blitt lange, og det har også lista over antallet norske milliardærer. Barnehagene roper etter flere ansatte, og i Tromsø har flere måttet enten stenge for en hel dag eller de siste timene av dagen, fordi det rett og slett er uforsvarlig lav bemanning. Foreldre må derfor bruke «sykt barn»-dager så langt det går, og taper etter hvert inntekt.

I 2022 streiket lærerne fordi de også mener at det er uforsvarlige forhold i skolen. De har fått for mye i fanget uten at de har blitt gitt nødvendige verktøy til å holde i alt. Staten svarte med å sende dem tilbake bak kateteret, der de hører hjemme, ba dem utføre sitt samfunnsansvar og slutte med all sutringa.

Mobbetallene har skutt i været, og mange unge føler på ensomhet og utenforskap. Mange tar den lave selvfølelsen med seg inn i voksenlivet. Køene for å få hjelp av psykolog på statens regning er milelange, men har man råd, kan man kjøpe det man trenger.

At det er de svakeste som får svi om og om igjen, burde ikke overraske noen, men at man som nasjon bare står og ser på uten å gripe inn, burde gjøre flere forbannet.

For det er ikke slik at vi alle er født med samme utgangspunkt. Hjernen er dessuten urettferdig. Noen utvikler angst og depresjoner og alvorlige diagnoser, andre får leve år på år uten å måtte forstå at det faktisk går an å falle helt om midt på lyse dagen, selv om man har sterke foreldre som løfter opp og forsøker å holde barnet sitt stående.

Litt lotto, litt arv og miljø, en stor dose samfunnsstrukturelle kjerneoppgaver som har blitt nedprioritert i mange, mange år. En varslet katastrofe man valgte å tenke bare var støy. Men nå koster de unge utenfor arbeid samfunnet for mye, dessuten mangler vi hender, så nå må det tas grep.

Svaret er, ifølge arbeidsministeren, å fortelle dem som står på sidelinja at vi forventer noe av dem. Vise dem litt respekt, som hun sier. Snakk om å komme flere år for sent til festen, for så å be dem som er skuffet over at du ikke kom tidsnok om å skjerpe seg.

Her er en totalt oppsiktsvekkende idé: Hva om vi heller gir barna den respekten de fortjener mens de er barn, og setter inn støtet der det trengs i barnehage og skole? Sørger for at de ikke havner der de nå har havnet, utenfor, tilsidesatt.

Jeg er så helhjerta drittlei av denne gjentakende brannslukkinga. Neste gang fagfolkene skriker om at de lukter røyk, må vi se til helvete å rykke ut med én gang. Og nå som alt ser ut til å brenne ned til grunnen, må vi bygge det opp på nytt i stedet for å fortsette å stå der foran asken med vannslangen. Det blir for dumt.